Hannes fugletekst

Frykten får fjærene mine til å stritte. Jeg er så redd, jeg prøver å lette, men vingene mine lystrer ikke. Jeg prøver å flytte meg, vil sitte tettere mot trestammen, men det er så vidt jeg tør å flytte meg. Det er fryktelig.
Hva hvis jeg flytter meg feil vei? Hva vil skje da? Nei! Jeg faller ned.
Den skumle hunden står der, den bjeffer. Den høres så sint ut. Den bjeffer, den gir seg ikke. Et av de menneskeskapte kjøretøyene kommer forbi.
Endelig, hunden er distrahert av det. Jeg tar vingene fatt. Nå føles de så lette. Det føles som den første gangen jeg lærte å fly. Da jeg fløy opp til kirketårnet, bare for å høre på kirkeklokkene. Da de begynte å slå på søndagene. Jeg elsker den høye rungende lyden. Ding, ding. Det er så mektig, mye mer mektig en den tynne lille plystringen min. Bare så trist at kirkeklokkene ikke kan lage mer en to toner. Det er så greit å være fugl i dag. Det er en mann som påstår det motsatte, han synger i et stavangerband. Det e iche greit å vær foggel i dag. Unnskyld meg, selv om fugler har dårlige dager, så vet mennesker ingenting om hvordan det er å være fugl. Det er og blir et faktum, at mennesker ikke er fugler.

Her sitter Marianne og Hanne ivrig bøyd over nye tekster.