LYKKE TIL ALLE SAMMEN, med nye og påbegynte skriveprosjekter

Her er teksten jeg skrev da vi hadde lyd-dag:

Voff! Voff!

Hvor er de andre? Hvorfor kommer de ikke tilbake? Jeg er kald. Og nå begynner det å regne også. Matfar sa han bare skulle være borte til i kveld, og nå har han vært borte i et helt døgn! Hvor blir det han, og hvor er Isabella og Geir? Jeg trodde de elsket meg.
Tenk om de har dratt på ferie uten meg! Tenk om... Tenk om de har dratt fra meg! De har snakket om skillsmisse i lang tid, det vet jeg. Irene og Matfar altså. Jeg har alltid krøpet sammen under bordet når de har kranglet om hvem som egentlig har førsteretten på barna. Men ingen har visst tenkt på meg.
Nå striregner det. Pelsen min er klissvåt. Brrrrr! Jeg bjeffer og bjeffer. Ikke for det, det har jeg alt gjort i mange timer allerede. Og magen har holdt meg våken, så det ble lite søvn i natt dessverre. Jeg drikker regnvannfor å slukke tørsten, selv om det kunne smakt bedre.
Det har gått flere dager, uten at noen har kommet, og jeg har begynt å hoste. Jeg kommer til å dø! Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Enda jeg bjeffer og bjeffer så høyt jeg kan, er det ingen som hører meg.
Men da, omsider, hører jeg en motorsykkel! Den dype, malende lyden kommer nærmere og nærmere, og jeg reiser meg på bein som skjelver så jeg er nær ved å falle, og bjeffer så høyt, at det føles som om lungene skal sprenges. Jeg får krefter jeg ikke ante at jeg fortsatt hadde, og drar og sliter i båndet jeg fortsatt står tjoret til. Utrolig! Han kjørte bare rett forbi, uten så mye som å kaste et blikk i min retning!
Da gir jeg opp. Beina klapper sammen under meg, og etter et par spinkle forsøk til, er det slutt. Det siste jeg registrerer, er fuglene, og sommersola mot huden.