Lyseblå fløyelsgardiner

Stearinlyset blafrer. Hun sitter med knærne trukket helt oppunder seg i sofaen. Håper lyset ikke vil slukne; da vil det bli helt, helt mørkt i rommet, og hun vil bli enda mer ensom. Lyset er det eneste hun kan feste blikket på, det eneste som kan få henne til å føle et lite snev av trygghet. Hvis lyset slukner, vil øynene hennes automatisk dras mot gardinene som henger helt stille foran vinduene. De lyseblå fløyelsgardinene som er så tunge mot hendene når hun løfter på dem. Hun vil bli sittende å stirre på dem, uten å klare å ta øynene fra dem. Og hvis et vindpust utenfra får dem til å bevege aldri så lite på seg, vil hjertet hennes hoppe helt opp i halsen og bli liggende der, helt til hun klarer å smyge seg over gulvet og helt bort til de altfor store vinduene, løfte så vidt på det ene hjørnet av det tunge gardinet, bare så øyet hennes så vidt kan skimte den mørke høstkvelden utenfor, bare så hun kan se at ingenting rører seg der ute, at alt er stille og mørkt. Og ensomt.

Skrevet av Ida. Denne teksten leste hun inn på Fortryllende fortellinger

Til slutt et bilde av Ida i det mer tenksomme hjørnet. Kanskje hun tenker på den fine teksten sin!

Her er Ida Maries tekst "Magnus den stores reiser"

Møtet med Konstantinopel.

Skipet gled stille over havet mens seilet beveget seg i den friske brisen. Magnus hadde aldri i sine 18 somre opplevd noe lignende. Dette var hans første ferd over havet med et handelsskip som skulle til Konstantinopel i Tyrkia. Det var en stor ære for Magnus å få lov til å representere Norge.

Grunnen til dette, var at faren hans var en god venn av kong Konstantin som regjerte i Konstantinopel og de to ville danne et vennskap mellom Norge og Tyrkia ved at Magnus skulle komme med gaver og handelsvarer fra hjemlandet sitt i bytte mot gaver og handelsvarer fra Tyrkia og Østen.

Plutselig ropte noen ”Land i sikte!” og så ble det hektisk aktivitet blant mennene på dekk. En av dem gikk for å finne Magnus som stirret ut over havet med et tankefullt blikk. Da blikket hans vendte seg mot land, oppdaget han at en hel folkemasse hadde samlet seg på stranden for å ønske dem velkommen.
- Velkommen til Konstantinopel! ropte en vennligsinnet og velstående mann da Magnus og livvaktene hans gikk i land.

Da Magnus kom bort til mannen og takket for velkomsten, presenterte mannen seg for ham som kong Konstantin og da Magnus presenterte seg selv og i hvilket ærend han kom i, lyste kong Konstantin opp med et smil om munnen.
- Jeg visste at din far ville holde ord, men jeg hadde ikke trodd at han ville
sende sin sønn som representant fra Norge og hit til Konstantinopel, fortsatte han med en lavere stemme og nermest bare til seg selv før han viste vei for Magnus og de andre mennene fram til sitt vidunderlige og storslåtte palass som lå midt i byen. Magnus måtte innrømme for seg selv at han aldri hadde sett noe mer vakrere og mer overdådig byggverk som kong Konstantins palass. Det var større og flottere enn bygningene hjemme i Norge, men det var nok slik byggekulturen var her nede tenkte han for seg selv mens han gikk inn porten til palasset.

Vel inne i palasset viste kong Konstantin mennene hvor de skulle sove før han vendte seg til Magnus for å vise vei til rommet han skulle ha. De måtte gå et lite stykke før kong Konstantin stoppet foran en forgylt og rikt utsmykket dør.
- Dette er ditt rom og hvis det er noe, så må du ikke nøle med å si i fra til meg. Mitt rom er rett i nærheten, forklarte han før han gikk til sitt eget rom og forlot Magnus til seg selv.

Det gikk ikke lang tid før Magnus lukket opp døren til rommet sitt og gikk inn i det behagelige anrettede rommet med utsikt mot palasshagen.
- Litt av en utsikt dette rommet har! Tenkte han for seg selv mens han kikket utover hagen. Øynene hans prøvde å finne noe å feste blikket på. Men han fant ikke noe passende, så han ble stående en stund mens blikket vandret uvilkårlig omkring.

Plutselig banket det på døren og da kong Konstantin dukket opp i døråpningen, snudde Magnus seg sakte rundt og møtte blikket hans.
- Jeg kom bare for å formidle at det er dekket på med både mat og drikke til deg og dine menn i festsalen nedenunder. Vil du ta følge med meg?
- Selvfølgelig skal mine menn få spise og drikke så mye de vil for min del, men gå i forveien. Jeg kommer snart, lød svaret til Magnus mens han stirret på kong Konstantin som nikket og lukket døren etter seg og så ble alt stille igjen.
Magnus vendte seg igjen mot den flotte utsikten han hadde fra rommet sitt og begynte å fundere på hvordan det sto til hjemme i Norge mens han var her. Men han klarte ikke å forestille seg noe og lot tankene bevege seg fritt uten noe spesielt mål. Siden han ikke klarte å tenke på noe fornuftig, begynte han å studere rommet nærmere. Det var overfylt med lekre og lyse farger satt sammen med myke stoffer og puter. Han måtte nesten smile da han studerte sengen hvor det lå dusinvis med puter i alle slags farger og fasonger. Den var sikkert deilig å ligge i tenkte han for seg selv før han forsøkte å legge seg i den. Følelsen av florlett sengetøy møtte huden hans da han la seg ned. Og da hodet hans traff de mange putene som han ikke greide å holde styr på hvor mange de var, lukket han øynene og drømte seg vekk til fjerne steder hvor han ikke hadde vært før.

Men drømmer må ta slutt en gang og etter en liten stund sto han opp igjen og begynte å gå mot døren som førte ut til en av mange ganger i palasset.
- Jeg får vel gå ned til de andre. De venter sikkert på meg nå, tenkte han da han åpnet døren for så å lukke den igjen bak seg.

Da han hadde gått til enden av gangen og ned en trapp, begynte han å gå i retning av høylydte lyder som måtte komme fra denne salte festsalen til kong Konstantin. Og da han kom nærmere, økte volumet, og da han sto inne i festsalen, kunne han nesten ikke høre forskjell på stemmene siden det var så høy lyd på de som satt og spiste. Magnus tok plass ved siden av kong Konstantin for så å begynne å ta for seg av mat og drikke. Det var ikke måte på alle de ulike slagene av mat som bugnet på bordet foran ham. Ulike eksotiske frukter i alle regnbuens farger lå i vakre dekorerte skåler og Magnus spiste og drakk det han orket, men ikke så mye som de andre mennene gjorde. Og til slutt reiste han seg fra plassen sin og gikk ut av festsalen og oppover trappen som førte til gangen der rommet hans lå. Da han hadde kommet inn på rommet, la han seg så lang han var ned i sengen og sovnet med en gang hodet hans landet på en av de mange putene. Slik lå han og sov helt til sollyset vekket ham til en ny dag.
- Er det morgen allerede? Og jeg som sov så godt! Sa han høyt til seg selv før han trakk på seg klærne sine og beveget seg ned til festsalen der han regnet med at det var mat.

Etter måltidet gikk Magnus ut i palasshagen for å ta den i nærmere øyesyn. Og det var slett ikke en liten hage, men en kjempestor hage med alle slags typer planter og andre vekster. Mens han gikk nedover en smal sti, støtte han plutselig på kong Konstantin som slo følge med ham fram til en benk.
- Nå, hva syns du om palasset mitt så langt? Spurte kong Konstantin spent til Magnus.
- Det er alt over min forventning av hvordan et byggverk skal være. Men jeg må ærlig innrømme at det overgår det jeg har sett av byggverk hjemme i Norge, svarte Magnus tilbake.
- Jeg tenkte meg det. Det har tatt lang tid å få det opp, men jeg er veldig fornøyd med resultatet, fortalte kong Konstantin rolig før han fortsatte med noe helt annet.
- Forresten når det gjelder det jeg har tenkt å sende med deg hjem igjen, så er det enkelte ting som er veldig eksotiske og fine. Jeg sender med ulike typer velluktende krydder, kostbare gaver og andre ting som er populært her nede og som din far vil bli veldig fornøyd med. Og når det gjelder vennskapet mellom Tyrkia og Norge, så kan du si at vennskapet allerede har oppstått mellom landet mitt og landet ditt.
- Mange takk for alle de fine og kostbare gavene og handelsvarene jeg skal bringe med meg hjem til Norge og takk for din gjestfrihet, svarte Magnus takknemlig tilbake før han reiste seg og gikk.
Mens Magnus gikk gjennom hagen, følte han seg takknemlig for at hans ærend hadde lyktes og at han kunne bringe gode nyheter med seg hjem. Han var også glad for at faren nå kunne slippe å bekymre seg mer over om det virkelig var et vennskap mellom Norge og Tyrkia. Kong Konstantin hadde godkjent det han hadde kommet med og nå kunne Magnus endelig slappe helt av ettersom alt var ordnet.

Senere på dagen ville Magnus se til hvordan det sto til med skipet han hadde kommet med. Han fikk med seg noen av livvaktene sine for å inspisere skipet. Magnus kunne med fornøyelse se at alt var i skjønneste orden med skipet og at all lasten var lastet om bord. Glad og fornøyd, vendte Magnus tilbake til palasset for så å forberede seg på hjemreisen.

Neste morgen etter å ha spist, ble Magnus og mennene hans fulgt ned til båthavnen der skipet ventet på dem. Kong Konstantin og en stor menneskemasse fulgte dem og da Magnus skulle gå om bord, sa han farvel til kong Konstantin og lovet at det ville komme flere handelsskip fra Norge for å handle med Tyrkia slik at vennskapet mellom de to landene ville fortsette. Da Magnus var klar til å reise, steg han om bord i skipet for så å gli stille ut på havet der vinden lekte med seilet.

Magnus visste med seg selv at hans oppdrag var fullført til det ytterste og at faren ville bli stolt av ham når han kom hjem fra hans første ferd til Konstantinopel. Og mens skipet gled framover, så Magnus med en god følelse inni seg utover det glitrende havet som strakte seg så langt øyet kunne se.

Plutselig hørte han en hvinende lyd over seg og da han så opp, oppdaget han en stor flenge i seilet.
- Seilet har revnet! Ropte han høyt.
- Da må vi finne årene og ro hjem til Norge, foreslo en av mennene før han gikk for å finne dem.
Men da han skulle dra dem fram fra stedet hvor de ble oppbevart, var de ikke der.
Fortvilet løp han tilbake til Magnus og utbrøt: Årene er borte, hva skal vi gjøre nå?
Magnus ergret seg innvendig over kong Konstantin som hadde narret ham ved å fjerne årene slik at de ikke ville komme hjem til Norge. Og hva ville så faren hans si hvis han ikke kom hjem med alle gavene og handelsvarene? Hva skulle de gjøre nå? Seilet var revnet og årene var borte.
Han visste verken ut eller inn, men han skulle nok finne på noe lurt slik at de kom seg hjem igjen til Norge.

Ida Marie (til høyre) i samtale med skrivelærer Linda (til venstre)

Hannes fugletekst

Frykten får fjærene mine til å stritte. Jeg er så redd, jeg prøver å lette, men vingene mine lystrer ikke. Jeg prøver å flytte meg, vil sitte tettere mot trestammen, men det er så vidt jeg tør å flytte meg. Det er fryktelig.
Hva hvis jeg flytter meg feil vei? Hva vil skje da? Nei! Jeg faller ned.
Den skumle hunden står der, den bjeffer. Den høres så sint ut. Den bjeffer, den gir seg ikke. Et av de menneskeskapte kjøretøyene kommer forbi.
Endelig, hunden er distrahert av det. Jeg tar vingene fatt. Nå føles de så lette. Det føles som den første gangen jeg lærte å fly. Da jeg fløy opp til kirketårnet, bare for å høre på kirkeklokkene. Da de begynte å slå på søndagene. Jeg elsker den høye rungende lyden. Ding, ding. Det er så mektig, mye mer mektig en den tynne lille plystringen min. Bare så trist at kirkeklokkene ikke kan lage mer en to toner. Det er så greit å være fugl i dag. Det er en mann som påstår det motsatte, han synger i et stavangerband. Det e iche greit å vær foggel i dag. Unnskyld meg, selv om fugler har dårlige dager, så vet mennesker ingenting om hvordan det er å være fugl. Det er og blir et faktum, at mennesker ikke er fugler.

Her sitter Marianne og Hanne ivrig bøyd over nye tekster.

LYKKE TIL ALLE SAMMEN, med nye og påbegynte skriveprosjekter

Her er teksten jeg skrev da vi hadde lyd-dag:

Voff! Voff!

Hvor er de andre? Hvorfor kommer de ikke tilbake? Jeg er kald. Og nå begynner det å regne også. Matfar sa han bare skulle være borte til i kveld, og nå har han vært borte i et helt døgn! Hvor blir det han, og hvor er Isabella og Geir? Jeg trodde de elsket meg.
Tenk om de har dratt på ferie uten meg! Tenk om... Tenk om de har dratt fra meg! De har snakket om skillsmisse i lang tid, det vet jeg. Irene og Matfar altså. Jeg har alltid krøpet sammen under bordet når de har kranglet om hvem som egentlig har førsteretten på barna. Men ingen har visst tenkt på meg.
Nå striregner det. Pelsen min er klissvåt. Brrrrr! Jeg bjeffer og bjeffer. Ikke for det, det har jeg alt gjort i mange timer allerede. Og magen har holdt meg våken, så det ble lite søvn i natt dessverre. Jeg drikker regnvannfor å slukke tørsten, selv om det kunne smakt bedre.
Det har gått flere dager, uten at noen har kommet, og jeg har begynt å hoste. Jeg kommer til å dø! Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Enda jeg bjeffer og bjeffer så høyt jeg kan, er det ingen som hører meg.
Men da, omsider, hører jeg en motorsykkel! Den dype, malende lyden kommer nærmere og nærmere, og jeg reiser meg på bein som skjelver så jeg er nær ved å falle, og bjeffer så høyt, at det føles som om lungene skal sprenges. Jeg får krefter jeg ikke ante at jeg fortsatt hadde, og drar og sliter i båndet jeg fortsatt står tjoret til. Utrolig! Han kjørte bare rett forbi, uten så mye som å kaste et blikk i min retning!
Da gir jeg opp. Beina klapper sammen under meg, og etter et par spinkle forsøk til, er det slutt. Det siste jeg registrerer, er fuglene, og sommersola mot huden.

Den hemmelige forbannelsen

(Av Elisabeth Johansen)

vi er framme nå, sier han.
jeg løfter hodet.
"der ligger den, rett der nede."
han griper meg i armen, og drar meg nærmere.
jeg snur meg, sakte.
himmelen er svakt blågrå over meg, skyene skjelver
jeg kan kjenne arkeolog spiren i meg begynne å våkne til liv.
den har ligget brakk lenge, men nå, er den på full gang inni meg
hungeren etter å vite, etter å se, etter å dokumentere.
det er overveldende. det kribler i hele kroppen, det kiler i magen.
jeg kan kjenne det klø og rykke i fingrene
"har du nøkkelen?" spør jeg hest. han løfter hånden og vifter med en tung stor sølvnøkkel.

"hva vet vi egentlig om denne graven?" spør jeg.
han åpner en dokumentmappe han har i ei veske over skulderen.
"dette er djevelens grav!" svarer han, med dyp sterk stemme.
han er alvorlig, det er jeg og.

"kom igjen, ned med oss" sier jeg
sakte løfter han vekk steinhella som skjuler inngangen,
inngangen til det hemmelige.
Han anstrenger seg, jeg kan se svettedråpene på pannen hans. de glitrer
det eneste jeg kan skimte av det som skjuler seg under hella
er en gapende sjakt. den skriker mot meg med sitt kalde mørke og fengende mystikk..
"jeg går først", sier jeg, og prøver å skjule at jeg er nervøs.
jeg setter meg forsiktig på huk, finner fram hodelykta, og lyser ned i det dunkle mørket.

spindelvev, overalt. lange, syltynne tråder som kveiler seg i hverandre.
ellers, er det bare tomhet.
jeg lar beina lete etter fotfeste. tauet strammer rundt livet. jeg føler meg forsiktig fram med hender og føtter. mørket her nede er så stort og så fengslene at hodelykta ikke er til noe hjelp.

etter tre kvarter, står vi begge med fast grunn under føttene.
det lukter våt jord og kalk .
det er kaldt her nede. et pust av død går gjennom oss.
jeg vakler, men han ser heldigvis ikke på meg.
vi står i en underjordisk gang. den strekker seg innover i det hemmelige mørket.
plutselig skvetter vi til begge to, vi hopper meterhøyt i det en kolossal flaggermus kommer susende forbi.
ingen av oss vil innrømme at vi er redde, men vi vet det begge to.
"da går vi" hvisker jeg,
stemmen min gir en hul, skremmende gjenklang idet den kastes tilbake av de enorme steinveggene.

vi følger tunellen. det går langsomt. underlaget er ujevnt og vanskelig å gå på.
så bråstopper vi.
foran oss, er det et stort rom. vi blir stående i halvmørket og våger knapt å puste. lufta er tung og varm.

"hva står det"? spør jeg med skjelvende stemme. Han finner fram mappa og åpner den.
"djevelen ble gravlagt her for over tre tusen år siden.
NOEN sier at HAN GÅR IGJEN, og kaster forbannelse over mennesker som søker han.
Kun ved å bryte denne forbannelsen, vil han forgå, og aldri kunne returnere til den jordiske verden.

jeg løfter lykta, lyset siver ut i en klar, sterk stråle.
midt i rommet, står en støtte av grå, kald stein.
jeg blir ivrig, redd men ivrig.
"det var du som skulle lese?" han rekker meg dokumentmappa.
jeg ranker meg, hendene mine skjelver mens jeg leser:
jeg vedgår herved, at når denne vokterens stein løftes, vil hans sjel bli fri. du vil finne en mumie kledd i sort i denne graven.
du skal ta hans hender i dine, og forkynne for han og for evigheten, at forbannelsen er brutt!

det gyser frykt og død gjennom meg.
før vi tar vi tak i steinblokka,
først nå ser jeg at den er tegnet på, et omvendt kors lyser mot meg.
"en, to tre" vi tar tak, og løfter. blokka er tung.
så blir vi stående, lamslåtte, av total panikk.
nede i det dype, rektangulære hullet er det tomt!
da kjenner jeg det, nå er han her. nå skal han vise oss sitt sanne jeg, og hva som skjer når noen tukler ved hans sted.

jeg tenker på mary. gode, snille mary
hun lurer helt sikkert på hvor det blir av meg. jeg pleier jo å passe tiden.
jeg vet at hun har dratt nå for å lete etter meg, jeg kjenner henne godt nok til å vite det. Jeg kjenner at hun går den samme veien som jeg akkurat har gått.
Nå står hun nok foran steinhella, og ser at den ikke ligger slik som på bildet, og når hun kommer ned i graven blir hun lammet av forundring og frykt.
for på gulvet i det store rommet, ligger det to hauger med pent sammenbrettede klær, og på steinen foran graven er det ikke lenger ett, men tre omvendte kors!

graven er lukket. for alltid.

Bilde av Elisabeth i dyp konsentrasjon over laptopen.

Mantra: ditt fornavns bokstav

Kalde klokker kræsjer i kalenderen og klemter seg videre. 

Kremlignende kanylespisser er kliniske og klysete. 

Corny skrives ikke med K, men dét gjør krokán. 

Skrives krokán med aksent over a'en? 

A, det er ikke deg som er stjerna i kveld. 

Kniplinger og klips, 

kakao og kosepute.

 Kremler og kråkeboller.

 Karusell, 

karaoke, 

klosterhager, 

kirsebær, 

kveldsfred, 

kakestrø, 

kiruber 

kalvemuler

krøller. 

K er en koselig bokstav. 

Kreft og krafsing, 

krek og kravling, 

kliss, 

kulehull, 

kakkerlakker, 

kjeft, 

kiste, 

kvelning, 

kjøttøks, 

kruttrøyk, 

kvesting  og kutt

 og kulde og krater

 og kremasjonslokaler 

og 

kjedekollisjon. 

K er en katastrofal bokstav. 

Konstatere, 

kalibrere, 

konjunktur og kult-tortur

kontorarbeider, 

kjøttbuljong, 

konferanse, 

kotyme, 

kavring og kefir, 

kaffeånde, 

kondolanse, 

konstituering, 

kvadranter, 

kollokvier, 

kalenderark, 

korsvei og konsekvenser. 

K er en konvoluttgrå bokstav.

Kikkert og kongler,

Krystaller og kimono,

Klodring og kremer 

og krydder 

og kapell.

Kiling og katter,

Krapyler og klatter

og koraller og klinkekuler

kveld etter kveld

K som i kvalme

og kokosnøttpalme

og kristendomssalme

og litt kløverhell 

K gjemmer seg i kjærlighet, i kjemper, kyss og kildring,

og langt inni skildring og sakser og skrall. 

K knurrer i kolera og kreditor og kemner

K kniser med klovner og kinaputtknall. 

Kladder og kuler av skam er fordrevet mens jeg har levet,

mens jeg har blitt kontkav. 

Kandissukkerlykken har trillet og svevet,

kjærlig og klartenkt

for K er 

min bokstav.

Kristin's resultat av en litt finpusset automattekst.