Noen bilder:

Skal vi se om jeg klarer dette med mine mangelfulle tekniske ferdigheter...

Fotograf: Pia

Edit: noen dager etter; bildenes tekniske egenskaper er det ingenting å si på men her kommer også litt info om hva bildene forestiller:

• Øverste bilde viser hele forsamlinga andektig lyttende til Torgrim Forteller på Hovedøen.
• Det neste viser Evelyns hund ( til venstre), så vidt jeg har skjønt en collie (???) , som her møter en annen hund av for meg ukjent rase.
• Så holder Ingvild tale på festen. Til venstre Daniel som tydelig synes dette er en morsom tale og på høyre side Ida Marie, Kasper og Marianne som de nærmeste. 
• Så er det Kristins tur til å holde deltakernes tale. Til venstre Evelyn og til høyre Ingvild andektig lyttende. 
• Neste bilde Ingvild og Eli på bordet mens de synger Skriveleirsangen. 
• Til slutt Brita og Elisabeth F ved pianoet- antakelig på avskjedsfesten

Eli "Storesjef"

Hannes fugletekst

Frykten får fjærene mine til å stritte. Jeg er så redd, jeg prøver å lette, men vingene mine lystrer ikke. Jeg prøver å flytte meg, vil sitte tettere mot trestammen, men det er så vidt jeg tør å flytte meg. Det er fryktelig.
Hva hvis jeg flytter meg feil vei? Hva vil skje da? Nei! Jeg faller ned.
Den skumle hunden står der, den bjeffer. Den høres så sint ut. Den bjeffer, den gir seg ikke. Et av de menneskeskapte kjøretøyene kommer forbi.
Endelig, hunden er distrahert av det. Jeg tar vingene fatt. Nå føles de så lette. Det føles som den første gangen jeg lærte å fly. Da jeg fløy opp til kirketårnet, bare for å høre på kirkeklokkene. Da de begynte å slå på søndagene. Jeg elsker den høye rungende lyden. Ding, ding. Det er så mektig, mye mer mektig en den tynne lille plystringen min. Bare så trist at kirkeklokkene ikke kan lage mer en to toner. Det er så greit å være fugl i dag. Det er en mann som påstår det motsatte, han synger i et stavangerband. Det e iche greit å vær foggel i dag. Unnskyld meg, selv om fugler har dårlige dager, så vet mennesker ingenting om hvordan det er å være fugl. Det er og blir et faktum, at mennesker ikke er fugler.

Her sitter Marianne og Hanne ivrig bøyd over nye tekster.

LYKKE TIL ALLE SAMMEN, med nye og påbegynte skriveprosjekter

Her er teksten jeg skrev da vi hadde lyd-dag:

Voff! Voff!

Hvor er de andre? Hvorfor kommer de ikke tilbake? Jeg er kald. Og nå begynner det å regne også. Matfar sa han bare skulle være borte til i kveld, og nå har han vært borte i et helt døgn! Hvor blir det han, og hvor er Isabella og Geir? Jeg trodde de elsket meg.
Tenk om de har dratt på ferie uten meg! Tenk om... Tenk om de har dratt fra meg! De har snakket om skillsmisse i lang tid, det vet jeg. Irene og Matfar altså. Jeg har alltid krøpet sammen under bordet når de har kranglet om hvem som egentlig har førsteretten på barna. Men ingen har visst tenkt på meg.
Nå striregner det. Pelsen min er klissvåt. Brrrrr! Jeg bjeffer og bjeffer. Ikke for det, det har jeg alt gjort i mange timer allerede. Og magen har holdt meg våken, så det ble lite søvn i natt dessverre. Jeg drikker regnvannfor å slukke tørsten, selv om det kunne smakt bedre.
Det har gått flere dager, uten at noen har kommet, og jeg har begynt å hoste. Jeg kommer til å dø! Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Enda jeg bjeffer og bjeffer så høyt jeg kan, er det ingen som hører meg.
Men da, omsider, hører jeg en motorsykkel! Den dype, malende lyden kommer nærmere og nærmere, og jeg reiser meg på bein som skjelver så jeg er nær ved å falle, og bjeffer så høyt, at det føles som om lungene skal sprenges. Jeg får krefter jeg ikke ante at jeg fortsatt hadde, og drar og sliter i båndet jeg fortsatt står tjoret til. Utrolig! Han kjørte bare rett forbi, uten så mye som å kaste et blikk i min retning!
Da gir jeg opp. Beina klapper sammen under meg, og etter et par spinkle forsøk til, er det slutt. Det siste jeg registrerer, er fuglene, og sommersola mot huden.

Ei fantastisk uke er over!

Ja, faktisk min beste noen sinne!!!:)
Og DET sier litt...?=)
Først må jeg få takke ALLE for at dette blei så bra og så vellykka OG så fint som det faktisk ble:)
Den Hemmelige forbannelsen(som jeg i ettertid så mangla noen tegn her og der) er teksten jeg leste inn på lydboka.
Så vet dere det!
Dere har vært med på å fylle meg med:
inspirasjon, kreativitet, glede, varme og skikkelig GOD leirstemning!
Er veldig for at denne bloggen fortsatt skal ha et liv, også etter leiren. Bli med på å la den leve videre!
Vi kan f.eks. utveksle kreative idèer, dele tekster og virkelig leve på og dele de herlige minnene vi er så heldige å ha sammen.
Vi kan og gi leserene et inntrykk av hvor fenomenalt detta har vært!
Ledsagerene har vært supre! De går på med liv og lyst:)
Intet er umulig for dere:)
Uten dere ville ikke detta ha gått...
Så til schæfera, skyller dere en stoooor takk! og mere til!:P
Og Hanne og Linda, dere var helt utrlige! Så samkjørte, og så til de grader fulle av spennende oppgaver, en glødene inspirasjon, varm humor, osv osv
Det var så fint, hele opplegget. Særlig at vi fikk gi så mange fine tilbakemeldinger på hverandres knallbrae tekster!
Og ikke minst automatskrivinga.Der kom det MYE rart, i allefall fra min side.
Håper dere alle har det bra,
at skrivedyret i dere har våkna, og at inspirasjoen fortsatt flyter i blodet.
Blogg-hilsen fra Elisabeth, og marsvina: Tiril & Piffi:)

Bilde av Elisabeth i aksjon i skrivestua

Her kjem eit tekstlivsteikn frå meg :)

Ein av dei første tekstene eg skreiv:

Namnet mitt

av Mirnesa Balagic.

Namnet mitt har sju bokstavar. Veit ikkje heilt kva det tyder. Det er i alle fall slavisk. Er slik passe fornøgd med det. Var veldig misnøgd før, men kjenner at det har blitt litt betre med åra.

Her kjem eit namnt trippande, langsamt men sikkert. Tripp trapp tresko. Ein M skritter fremst. Han er leiar av den lange safarituren namnet skal legge ut på. Året er 1991 og namnet er gjeve til ei som skal behalde det i ein kort augenblink som tilsvarer eit menneskeliv. Dette er nok ikkje så veldig spesielt, men det tilhøyrer nok eit rimeleg stort antall menneske, men det kjennes særdeles spesielt likevel.

Etter M-en, som ein skugge liksom, kjem i-en. Han er litt snillare, litt mindre brutal kanskje. I vår elskede punktskrift tilsvarer dette punkta 2 og 4. Stille og snill er han. I vanleg skrift tilsvarer det kanskje ein liten strek. Det er så enkelt og elegant.

R er meir brautande og bråkete. R-en ruller nesten over i-en og bort til M-en. Kan du høyre den tunge tordendrønnen som ruller bortover?

N er mellomstor. Akkurat som M. Ikkje snill og ikkje slem. Han er lite pen også både i punkt og vanleg skrift.

E er bakvendt av I i punktskrift. Litt beskjeden, men kanskje beskjeden på ein annan måte enn i-en. Det er også ein bokstav som held seg i bakgrunnen.

S er ein stor slange. Vakkert bukter han seg gjennom det skiftande landskapet. Kanskje han tek føringa av og til. I punkt kan han også minne om ein slange, meir ein halv slange kanskje.

Også kjem a-en til slutt. Det er nok halespissen av kroppen. For meg tilsvarer han kun ein liten prikk som nesten ser litt bortkommen ut. Det kan godt tenkes at han ser bortkommen ut for andre også. Det hender nemleg at han blir oversett, og da blir det fort Mirnes. Det blir fort eit heilt anna menneske, eit menneske som har ei anna oppleving av namnet og som for den saks skyld er eit gutenamn.

Slik tripper namnet langsamt framover gjennom det ujamne landskapet. Kanskje stopper det opp av og til. Kanskje heng heile eller delar av det seg fast i ujamne område.

Kor lang tid har dette mennesket rett på dette namnet? Kor lang tid vil det gå før namnet forsvinn.

Eg kjenner meg absolutt ikkje trygg med kun eit namn. Derfor har eg skaffa meg eit kallenamn, Mirra. Mirra har to r-ar og kjennes tryggare ut. Ein r er ein utruleg dominerande bokstav som godt kan vege opp for dei andre som ikkje har fullt så mykje å seie. R-en styrker bandet til verda på ein måte. Heile namnet er i seg sjølv veldig spesielt i dette ujamne landskapet som Noreg er. Av og til verkar det som det stikk seg litt ekstra fram også. Men det vil nok finne sin plass i verda.

Ingvild har tillatt seg å legge inn et bilde av Mirnesa i aksjon på skrivekurset

Fordi skriveleir4 og dens mennesker er absolutt best!

Ok, da var det endelig min tur til å gi mitt fantastisk givende (høhøhø) bidrag til denne bloggen. Det har nå gått tre laaange dager siden årets helt utrolige skriveleir ble avsluttet, og jeg vil først og fremst uttrykke mitt ekstreme savn etter alt og alle; etter alle de unike deltagerne, alle de herlige ledsagerne, våre supre og ressurssterke sjefer, våre megaflinke og inspirerende forfattere, vår tøffe og alltid-tilstedeværende datamann, og ikke minst etter vårt fantastiske ”kompetansehotell”! Denne setninga ble vel for så vidt egentlig altforaltfor lang til at den har noen sjanse til å bli grammatisk tilgitt, men; jeg elsker lange setninger, og det er fortsatt sommerferie, så, jeg har faktisk store planer om å la den stå akkurat slik. Et glimrende eksempel på det å ikke sensurere seg selv? Vi kan i hvert fall late som, og så kan vi juble høyt i sky over at lille Ida (for, ja, jeg har visst glemt å informere den priviligerte leser om at det er jeg som har okupert skjermen/leselista/høyttalerne dine med babbel i dette øyeblikk) faktisk har lært noe av denne uforglemmelige uka som så altfor fort var over. Det har jeg selvfølgelig også, helt på ordentlig. Jeg har lært utrolig mye om meg selv og min skrivestemme, men jeg har også fått erfare hvor mange fantastiske tekster som kan produseres inni et relativt lite rom, med relativt få mennesker i. Tusen takk for at dere har delt de nydelige ordene deres, både i form av egne tekster og kommentarer til andres, med meg; dere har gitt meg så utrolig mye. Og da var vi ganske automatisk kommet over på all takken som må gis til alle og enhver; hele den lange savnelista fortjener en gigantisk, gigantisk takk. Absolutt alle dere har vært med på å gjøre skriveleir4 til det den ble; en helt utrolig opplevelse, som kommer til å stå spikra i hjertet mitt for all framtid. Jeg kjenner at jeg er litt i sånn ”for at talen ikke skal bli for lang, må jeg slutte med en eneste gang”-modus; hvis jeg begynner å utbrodere takkinga, og ikke minst hvor fantastiske hver og en av dere er, blir jeg virkelig aldri ferdig med dette innlegget. Og, målet mitt var liksom å få publisert det før midnatt. Så, jeg tror egentlig jeg avslutter med et rungende TUSEN TAKK, og lover å komme tilbake snart!

Ida;

Her har Eli tillatt seg å legge til et bilde av Ida i det mer tenksomme hjørnet. Kanskje hun pønsker over teksten om fløyelsgardiner?

Den hemmelige forbannelsen

(Av Elisabeth Johansen)

vi er framme nå, sier han.
jeg løfter hodet.
"der ligger den, rett der nede."
han griper meg i armen, og drar meg nærmere.
jeg snur meg, sakte.
himmelen er svakt blågrå over meg, skyene skjelver
jeg kan kjenne arkeolog spiren i meg begynne å våkne til liv.
den har ligget brakk lenge, men nå, er den på full gang inni meg
hungeren etter å vite, etter å se, etter å dokumentere.
det er overveldende. det kribler i hele kroppen, det kiler i magen.
jeg kan kjenne det klø og rykke i fingrene
"har du nøkkelen?" spør jeg hest. han løfter hånden og vifter med en tung stor sølvnøkkel.

"hva vet vi egentlig om denne graven?" spør jeg.
han åpner en dokumentmappe han har i ei veske over skulderen.
"dette er djevelens grav!" svarer han, med dyp sterk stemme.
han er alvorlig, det er jeg og.

"kom igjen, ned med oss" sier jeg
sakte løfter han vekk steinhella som skjuler inngangen,
inngangen til det hemmelige.
Han anstrenger seg, jeg kan se svettedråpene på pannen hans. de glitrer
det eneste jeg kan skimte av det som skjuler seg under hella
er en gapende sjakt. den skriker mot meg med sitt kalde mørke og fengende mystikk..
"jeg går først", sier jeg, og prøver å skjule at jeg er nervøs.
jeg setter meg forsiktig på huk, finner fram hodelykta, og lyser ned i det dunkle mørket.

spindelvev, overalt. lange, syltynne tråder som kveiler seg i hverandre.
ellers, er det bare tomhet.
jeg lar beina lete etter fotfeste. tauet strammer rundt livet. jeg føler meg forsiktig fram med hender og føtter. mørket her nede er så stort og så fengslene at hodelykta ikke er til noe hjelp.

etter tre kvarter, står vi begge med fast grunn under føttene.
det lukter våt jord og kalk .
det er kaldt her nede. et pust av død går gjennom oss.
jeg vakler, men han ser heldigvis ikke på meg.
vi står i en underjordisk gang. den strekker seg innover i det hemmelige mørket.
plutselig skvetter vi til begge to, vi hopper meterhøyt i det en kolossal flaggermus kommer susende forbi.
ingen av oss vil innrømme at vi er redde, men vi vet det begge to.
"da går vi" hvisker jeg,
stemmen min gir en hul, skremmende gjenklang idet den kastes tilbake av de enorme steinveggene.

vi følger tunellen. det går langsomt. underlaget er ujevnt og vanskelig å gå på.
så bråstopper vi.
foran oss, er det et stort rom. vi blir stående i halvmørket og våger knapt å puste. lufta er tung og varm.

"hva står det"? spør jeg med skjelvende stemme. Han finner fram mappa og åpner den.
"djevelen ble gravlagt her for over tre tusen år siden.
NOEN sier at HAN GÅR IGJEN, og kaster forbannelse over mennesker som søker han.
Kun ved å bryte denne forbannelsen, vil han forgå, og aldri kunne returnere til den jordiske verden.

jeg løfter lykta, lyset siver ut i en klar, sterk stråle.
midt i rommet, står en støtte av grå, kald stein.
jeg blir ivrig, redd men ivrig.
"det var du som skulle lese?" han rekker meg dokumentmappa.
jeg ranker meg, hendene mine skjelver mens jeg leser:
jeg vedgår herved, at når denne vokterens stein løftes, vil hans sjel bli fri. du vil finne en mumie kledd i sort i denne graven.
du skal ta hans hender i dine, og forkynne for han og for evigheten, at forbannelsen er brutt!

det gyser frykt og død gjennom meg.
før vi tar vi tak i steinblokka,
først nå ser jeg at den er tegnet på, et omvendt kors lyser mot meg.
"en, to tre" vi tar tak, og løfter. blokka er tung.
så blir vi stående, lamslåtte, av total panikk.
nede i det dype, rektangulære hullet er det tomt!
da kjenner jeg det, nå er han her. nå skal han vise oss sitt sanne jeg, og hva som skjer når noen tukler ved hans sted.

jeg tenker på mary. gode, snille mary
hun lurer helt sikkert på hvor det blir av meg. jeg pleier jo å passe tiden.
jeg vet at hun har dratt nå for å lete etter meg, jeg kjenner henne godt nok til å vite det. Jeg kjenner at hun går den samme veien som jeg akkurat har gått.
Nå står hun nok foran steinhella, og ser at den ikke ligger slik som på bildet, og når hun kommer ned i graven blir hun lammet av forundring og frykt.
for på gulvet i det store rommet, ligger det to hauger med pent sammenbrettede klær, og på steinen foran graven er det ikke lenger ett, men tre omvendte kors!

graven er lukket. for alltid.

Bilde av Elisabeth i dyp konsentrasjon over laptopen.

Besøk i operaen

Lørdag var vi på omvisning i Den norske opera & ballett. Vi fikk omvisning bak scenen, vi fikk høre om arkitekturen, og vi fikk se og kjenne på kostymer og innebygde kunstverk. Virkelig et høydepunkt!

Hanne synger for oss i operaen. Hun fikk skryt av guiden!

Christer ser på kostymer

Hele gjengen tar en liten hvil på operataket etter omvisningen

Hanne, Christer sammen med vår kjente operadiva Kirsten Flagstad

Skriveleirsangen

Melodi: «En solskinnsdag» av Postgirobygget

Her sitter vi på Huseby i andre etage
med laptoper på rekke og rad.
Av tekster vi har satt sammen, en funky collage
som vi har spilt inn i dag.

Skrivelyst det har vi fått av Linda og Hanne
de vekker fantasien vår
vi tenker så det knaker og vi rynker vår panne
og taster så vi nesten forgår.

Refr:

Kompetansehotell
fra morgen til kveld
Vår ledsager må lede, for vi kan ikke se det
Vi skriver hver dag
for det gjør oss glad
det er så fint å dikte
Åsmund hadde jammen likt det
om han slapp kopiere og å frustrere
og heller fikk chille med oss.

Befalene i troppen det er Ingvild og Eli
Hva hadde verden gjort uten dem.
De gir oss mange øyeblikk med rytme og sjel i
og fortjener verdens største klem.

Ellers har vi moret oss og gjort mye festlig;
sett film og hatt fortellerstund.
Hovedøyamunken han var vennlig og gjestfri
og bading har gitt saltvann i munn.

Refr:

Kompetansehotell
fra morgen til kveld
Våre ledsagere må lede, for vi kan ikke se det
Vi skriver hver dag
for det gjør oss glad
det er så fint å dikte
Åsmund hadde jammen likt det
om han slapp å kopiere og frustrere
og heller fikk chille med oss.

Her sitter hele den herlige gjengen samlet rundt festmiddagsbordet på vårt "kompetansehotell"



Leirsangen avsynges med Eli og Ingvild litt forsiktig dansende på bordet

Ledsagernes tale

Kjære alle sammen, vi er samlet her i dag for å avslutte en aldeles fantastisk uke. Med mye skriving og kreativitet på dagen og mye moro på kvelden… og enkelte dager utover natten.

Dere har gjort en fantastisk jobb med alt fra deres egne tekster, tilbakemeldinger til hverandres tekster og ikke minst med bidrag til underholdningen i dag. En hver av dere er en del av skriveleirens sjel, og leiren hadde ikke blitt så vellykket som den ble uten dere.

Jeg håper dere har vært fornøyd med ledsagerne i år, for jeg vet at vi har vært kjempefornøyde med dere. Samhold har vært en sentral del av leiren i år. Måtte det være samhold mellom ledsgerene, deltagerne, eller på tvers av deltagerne og ledsagerne ... også må vi ikke glemme Lillesjef og Storesjef, Ingvild og Eli.

Jeg, Rina, Elisabeth F, Emma, Pia, Eivind, Brita og sjefsledsager Evelyn takker dere for samarbeidet og håper dere har vært fornøyde med oss i år.
Jeg må også nevne Aasmund som har gått rundt som en usynlig teknisk engel, og hjulpet både dere og oss med det ene og det andre. Tekstene hadde bokstavelig talt ikke blitt til om det ikke var for deg!

Også en stooooor takk til Hanne og Linda, som har utfordret deres små grå og frigjort det potensialet som allerede lå i hver og en av dere til å skrive alle disse forskjellige, fargerike, søte, sure, korte, lange tekstene vi har hørt i løpet av uken.

• Christer – Entusiastisk
• Elisabeth – Empatisk
• Kasper – Fantastisk god hukommelse
• Bernt – Alltid smilende
• Aina – God samtalepartner
• Stina – Reflektert
• Daniel – Sjarmerende
• Mirneza – Energisk
• Hanne – Engajsement
• Ida Marie – Utstråler varme
• Ida – Energigivende
• Kristin – Fantastisk
• Marianne – ben i nesa

Bilde av festpyntede ledsagere, fra venstre Emma, Elisabeth, Brita, Rina, Evelyn, Mehnaz Taleskriver, Pia og liggende foran Eivind.

Gutta boys

Denne gangen samlet skriveleiren 4 mannlige deltakere og det er ny rekord! Det er nesten verdt et eget blogginnlegg!

Christer ved lunsjen med sin trofaste ledsager Eivind.

Kasper som her ser ut til å høre på opplesning av en morsom tekst i skrivestua.

Bernt kikker opp fra laptopen. Til høyre Marianne.

Daniel og Eivind tar en velfortjent pause i sofaen.

Og last men not least, den alltid like tålmodige IT-ansvarlige Aasmund!

Kvar vart det av skriveleiren?

Hei alle!

No er skriveleir fire slutt! Aller helst vil eg reise tilbake, og det er eg visst ikkje åleine om. Det går rett og slett ikkje an å forstå at skriveleir er over, og at det har gått så fort.

Veka som har gått har gått like fort som når ein trekk pusten inn og slepp han ut att. Det dreier seg altså om ein kort augenblink som vi helst vil halde på mykje lenger, men han renn ut; altfor fort.

Eigentleg bør eg ikkje skrive og publisere noko som helst, fordi eg veit at det blir spesielt mykje svada når eg forsøker å skrive noko rett etter ei fantastisk oppleving. Eg kjenner meg veldig tom, og full av inntrykk på same tida. Eg skulle gjerne beskrive alt dette med ord, men det er ikkje så enkelt dessverre. Enkelte ting lët seg ikkje beskrive med ord. Vi har likevel prøvd og, etter mi meining, fått det ikkje så aller verst til. Eg oppfordrer ALLE til å følgje med vidare. Vidare vil eg også oppfordre deltakarar (inkludert meg sjølv), til å legge ut tekster. Sjølv om den fantastiske veka vi har hatt har gått så fort, kan vi fortsatt halde bloggen vår i live!

Her er ei spontanskildring av korleis vi har hatt det og korleis det kjennes. Dette er inspert av automatskrifta vi heldt på med kvar dag. Trur nok han har løsna på skrive- og sensursperra mi.

Fantastiske opplevingar. God skriveinspirasjon. Herlege og snille menneske. Godt og lite sosialt miljø. Kreative og snille deltakarar. Heilt utrulege ledsagarar som alltid stiller opp når vi treng dei. To uunnværlege og aktive sjefar. Altfor kort skriveleir. Ein fantastisk fest med himmelsk middag og underholdning av god kvalitet siste kvelden. Koseleg musikk og sosialt samvær etter festen. Allsang!

Reaksjonar

Sakn, smerte, lengt etter Huseby. Gjennomgang av fine dagar inni hovudet. Lykke over å ha møtt så mange fine menneske. Lykke over å ha teke med meg så mykje skriveinspirasjon heim. Eit ønske om å fortsette å skrive og dele det eg skriv med dei andre!

No kjenner eg meg mykje betre. Det er det eg alltid har sagt: Å skrive er ein fantastisk medisin for mykje, spesielt glede og sakn!

No trur eg at eg avsluttar. Håper å høyre frå dykk om ikkje så altfor lenge.

Klem! ;)

Skriveleirsangen med sivilisert borddans.

På avskjedsfesten måtte selvfølgelig Eli opp på bordet igjen, denne gangen med sin kjære kollega Ingvild  ved sin side mens årets skriveleirsang avsynges i plenum! Denne fantastiske filmen er tatt av Elisabeth F med håndholdt kamera og er lastet opp av Eli sjef!



(Og etter hvert kommer også teksten!)

Gårsdagens fremtidige bloggansvarlige

Huff, nå skrev jeg nettopp et passe langt innlegg som ikke ville la seg publisere! So much for backup...

Prøver igjen: I dag har vi alle med vedmod sagt adjø til ulike tider. Derfor sitter jeg, ledsager Pia, alene med stillheten og blogger ukas siste innlegg. Riktignok vil det sannsynligvis dukke opp flere bilder, skildringer og adjektivfortellinger(?) i nær fremtid, så fortsett å følge med!

For å oppsummere avskjedsfesten, vil jeg ty til fri assosiasjonsflyt: sang og dansing på bordet, Halvtan Sivertsen og Postgirobygget, piano, eventyr, dikt, taler, tre retters middag med smeltet sjokolade i midten, skjorter og kjoler, bare føtter, pepperkake, latter og skjulte tårer, hoppeball, lakris, kjærlighet på pinne, kjærlighet på ekte...

Ellers har leiren overgått alle forventninger og savnet begynner å snike seg innpå meg allerede. Jeg gleder meg til lydopptakene er klare og til vi sees igjen. Ha det fantastisk så lenge:) Dere er best!

En ledsagers betraktelser

Hei!

"En ledsagers betraktelser" må seiast å vere ein noko upassande tittel, sidan dagens blogginnlegg er ført i pennen av ein som nyttar ei målform der ein slett ikkje kan tillate å gjere verb om til substantiv ved å setje suffikset "be" framføre verbet. "Ledsager" framstår heller ikkje som korrekt, og "En" burde jo så absolutt vere "Ein". Eg ville dessutan aldri ha funne på å avslutta eit ord med endingar som "elser".
Meg om det.

I dag har vi vore på NLB og stappa i oss nokre skikkeleg digre ciabattaar medan deltakarane i tur og (meir eller mindre) orden tok turen til lydstudioet for å låne stemmeprakta si til lydbokprodusentane der. Tekstene var godt innøvde på førehand og ein kunne sjå på kvar einskild av dei skinande skribentane at dei hadde utført oppdraget med den største entusiasme. Dette vert heilt sikkert ei lydbok som vil slite ut atskillege daisyspelarar dei komande åra, og om mogleg endå sikrare: Det vert ei lydbok som vil framkalle både latter og tårer i tilhøyrarane.

Etter innlesinga spreidde vi oss for alle vindar og nytta tida nett slik som vi sjølv ønska. Ida fekk handla gåver til dei utallige (neida, det var berre 5) syskena hennar og Christer gjorde lydbokkupp på Norli.

Vi sleit nærmast beina av oss på byvandringa, men kom oss til slutt til milepælen av ein tiger utanfor østbanehallen på Jernbanetorget. Nokre reiste attende til Huseby, Pia og Marianne gjekk for å kjøpe is, Bernt tok turen til Spania, og resten av oss gjekk for å verte synt rundt backstage hos rockestjernene på den Norske Opera & Ballett. Her såg vi på kostymer og innebygde kunstverk, kjende på stemninga i hovudsalen og fekk servert ei perle av ein song frå den evigglade stemma til Hanne (her må det presiserast, utan å med det påstå at forfattar-Hanne ikkje har ei evigglad stemme, at det er deltakar-Hanne det er snakk om). Dagens høgdepunkt?

Kanskje. Det er fristande å rope eit konkluderande JA!, men kanskje kan dette foreløpige høgdepunktet overgåast på den store festen i kveld? Berre gudane (og kanskje festkomitéen?) kan vite. Det einaste som synast sikkert for dagens bloggførar er at denne store festen tek til om under eit kvarter, at dagens bloggførar ikkje har fått på seg finstasen (eit uttrykk som kanskje er ei aning for sterk for antrekket som dagens bloggførar har tenkt å kle seg i) endå, og at dagens bloggførar difor må skunde seg og få på seg denne finstasen! Og det i ei fart som ikkje tillet å vurdere om ein skal bruke "og" eller "å" i setninga "difor må skunde seg og få på seg denne finstasen!"

Huff, dette vart berre rot. Vi får håpe at morgondagens bloggansvarleg kan rydde opp og gi ei verdig skildring av den store festen i kveld!

À bientôt!

Eivind

På tide med litt bilder kanskje?

Mens bloggkommitéen har tatt seg en pause lurer sjefen seg til å legge ut noen bilder, alle tatt av NLBs eminente fotograf, Kristin Fagerlid.

Hektisk aktivitet i skrivestua, i forgrunnen Mirnesa, og Christer som følger ivrig med.

Ida Marie, Aina og Elisabeth i dyp konsentrasjon over en oppgave. Dessuten Ida skjult under sitt fagre hår!

Mirnesa med en alldeles lattervekkende oppgave

og her har Kristin noe hun skulle ha sagt.

Daniel med tastaturet i fanget

Forfatterne Linda og Hanne, i forgrunnen en alltid like entusiastisk  Christer.

Så en velfortjent pause. Emma med ryggen mot, Elisabeth F, Christer, Eivind ( delvis skjult), foran Ida Marie, Brita med ryggen mot og til slutt Pia.

Vaffelrøre!=D

Dagen startet med at det var frokost klokken 08:30 som vanlig.
Rundstykker og brødskiver gikk ned på høykant.
Ellers pratet folk bare tull.:P

Etter frokost og fram til middag fikk vi tilbakemelding på tekstene våre fra Linda og Hanne og øvde på å lese dem høyt.

Til middag fikk vi kraftige kyllingkjøttkaker, poetiske poteter og glitrende grønnsaksblanding. Vegetaralternativet var en livlig lasagne.

Kvelden ble tilbrakt med et deilig bad på Fornebustranden. Solen skinte og det var varmt og godt. Andre spiste is og sløvet som slaver av solen. Til og med Valon var såvidt ut i vannet.
Etter ca to timer reiste vi tilbake.

Nå kjenner vi den besnærende duften av nystekte vafler og himmelske jordbær.

Nå må vi (U)heldigvis avslutte dagens brilliante blogginnlegg.

Følg med i morgen, da kommer nye innlegg.
Tschus!

Mirnesa, Eivind, Ida og sekretær Munnti.=)=)

Klosterøyas gåte med mer.

No sit vi her rundt det magiske skriveleirbordet og nedteiknar det vi har opplevd i dag. Her sit Mirnesa, Ida, Aina, Elisabeth, Krister, Stina og Lena (som i dag beærer oss med sitt koselige nærvær). I bakgrunnen lurer Eli Frisvold og roper ein og annan kommentar. :P

Frå 09.30 til lunsj leste dei fleste titteltekstene sine. Det vart mange gode tekster. Til slutt byrja vi å velgje ut tekster til skriveleir-CD-en.

Då vi hadde ete ein særs velsmakande lunsj, kom tidspunktet for avreise til Hovedøya.

På Hovedøya vart vi møtt av ein veldig kjekk ”munk”. Han fortalte ei gripande historie om klostere og sistersiensermunkar på 1100-talet.

Det siste vi gjorde før vi reiste heim var å ete ein eksplosivt god middag beståande av smørbrød, forskjellige typar kjøtt- og grønsaksspidd og dipbrød.

Kl 18.00 gjekk båten tilbake til Vippetangen.

No har vi avslutta med å ta ein unødvendig men akk så viktig tur til butikken.

Resten av kvelden tenkjer vi og nytte til sosialisering.

Følg med i neste episode! :)

Det offisielle skriveleirbildet 2011

Foto: Kristin Fagerlid

Mantra: ditt fornavns bokstav

Kalde klokker kræsjer i kalenderen og klemter seg videre. 

Kremlignende kanylespisser er kliniske og klysete. 

Corny skrives ikke med K, men dét gjør krokán. 

Skrives krokán med aksent over a'en? 

A, det er ikke deg som er stjerna i kveld. 

Kniplinger og klips, 

kakao og kosepute.

 Kremler og kråkeboller.

 Karusell, 

karaoke, 

klosterhager, 

kirsebær, 

kveldsfred, 

kakestrø, 

kiruber 

kalvemuler

krøller. 

K er en koselig bokstav. 

Kreft og krafsing, 

krek og kravling, 

kliss, 

kulehull, 

kakkerlakker, 

kjeft, 

kiste, 

kvelning, 

kjøttøks, 

kruttrøyk, 

kvesting  og kutt

 og kulde og krater

 og kremasjonslokaler 

og 

kjedekollisjon. 

K er en katastrofal bokstav. 

Konstatere, 

kalibrere, 

konjunktur og kult-tortur

kontorarbeider, 

kjøttbuljong, 

konferanse, 

kotyme, 

kavring og kefir, 

kaffeånde, 

kondolanse, 

konstituering, 

kvadranter, 

kollokvier, 

kalenderark, 

korsvei og konsekvenser. 

K er en konvoluttgrå bokstav.

Kikkert og kongler,

Krystaller og kimono,

Klodring og kremer 

og krydder 

og kapell.

Kiling og katter,

Krapyler og klatter

og koraller og klinkekuler

kveld etter kveld

K som i kvalme

og kokosnøttpalme

og kristendomssalme

og litt kløverhell 

K gjemmer seg i kjærlighet, i kjemper, kyss og kildring,

og langt inni skildring og sakser og skrall. 

K knurrer i kolera og kreditor og kemner

K kniser med klovner og kinaputtknall. 

Kladder og kuler av skam er fordrevet mens jeg har levet,

mens jeg har blitt kontkav. 

Kandissukkerlykken har trillet og svevet,

kjærlig og klartenkt

for K er 

min bokstav.

Kristin's resultat av en litt finpusset automattekst.

Pia Gynt, du lyver!

Nå har vi sittet i langsommelige tider og blitt hånt av Blogspot's innloggings-gangstere fordi pinglete Pia hadde utstyrt oss med feil... ikke passord, men e-post-adresse. Hælle måne, ass.

Munnti har vært oppe siden klokka fire, og NÅ skal han lissom plutselig sove. Derfor er det best vi skynder oss å få rablet ned noen linjer mens vi ennå har ham blant oss. Vi har snakket i 45 minutter uten å ha blogget et eneste ord.


ONSDAG

I dag har vært en hendelsesrik dag. Rekken av begivenheter begynte da datoen bikket klokken 00.00 og det ble Ida Maries 21-årsdag!!! Dette satte standarden for resten av dagen, men flere av oss sov bort mange av dette shnasne døgnets første timer. De som derimot var våkne, fikk æren av å tilbringe tid i regnet sammen med to eksskriveleirpotter (ikke type Harry) -- nemlig Pena Lena og Ellinor Propellinor. De utvalgte som overvar dette, beretter om den slående kombinasjonen mocca, redbull og høy sigarføring.

Ett av holdepunktene i denne så eventyrlige dagen, var frokosten klokken 08.30 sharrrrp. Ingen av dagens bloggere kan stå inne for begivenhetenes gang akkurat her, for vi møtte ikke opp til den av ymse grunner. Ingvild snek seg ut i morgendisen for å utrette noe hemmelig, og særdeles lite vemmelig. Nemmelig å kjøpe kaker og ballonger til bursdagsbarnet <:-)

Med åz på dagens skrivekurs, var lydfyr (fnis) Nils Jakob. Endelig et tema der vi som ikke ser så godt virkelig kan lene oss tilbake og fatte alle poeng! Han demonstrerte og forklarte for et engasjert publikum, men det aller morsomste i følge en av ledsagerne, Mehnaz Dar(th Vader), var hans analyse av musikken i thrilleren "Psycho". Før dette fikk de oppmøtte presentert ulike lydeffekter som de skulle dikte sine egne historier rundt. Vi fikk også en smakebit av hørespillet "El Diablo" -- j****g bra, så klart. "Jakob" blant venner forklarte også om viktigheten av kontraster, og om den sterke posisjonen lydeffekter har i både film og hørespill. Innimellom dét forløp lønsjen med bursdagsfestivitas og sjokoladekake med en smørkremglassur som man formelig kunne føle at fløt ut i årene. -- Et tegn på nytelse, dersom noen skulle stusse.

Etter lønsj måtte Kristin og Valon svømme ut fra rommet sitt, der førstnevnte til da hadde ligget og småhanglet, og grått og hylt og skreket en sjø av tårer over ikke å få deltatt på dagens program. En villfaren regnværstur sammen med maskotten Pløsefjes og pragmatiske Pia seinere, møttes alle i kantina til deilig spaghetti-middag.

Noen uker tidligere hadde NLB kastet frisbee med daisyboken "Maskeblomstfamilien" slik at de beleilig landet i alle deltakernes postkasser. Nå var det tid for å smake på dette kritikerroste verket, i filmversjon. Med synstolking! Vi syns det smakte godt.
Filmens regissør Petter Næss kom og fortalte litt om denne filmens bakgrunn og de regimessige valgene som ble tatt under innspillingen. Vi ble nok alle litt starstruck, for denne mannen har en god håndfull av dagens kjente norske spillefilmer på samvittigheten. Ledsager-Vader mener så mangt, også at karriere-peaken til Petter Næss tross alt ikke er nådd ennå. I februar kommer det nemlig ut en film han for tiden regisserer, hvor selveste Ron Weasly figurerer i én av rollene! Rupert Grint for amatører, da.

Nå har en ny dato nettopp kommet snikende, og det er tid for å poste dette blogg-innlegget slik at dere får tid til å lese det før nye innlegg kommer rullende. Vi gleder oss til i morgen, for da blir det 16 grader og hårfjerningskrem på Hovedøya!

Erbødigst,
Aina, Mehnaz, Hanne og Ingvild fra bordenden, samt Kristin og Munnti som var de eneste som holdt ut til slutten. God natt!

Vi har kul på kolonien.

Hey B-)
Her sitter vi samla rundt det flakkende skinnet fra PC-skjermen, en romantisk kveld i august. IFA-posen med jordbærsmak og mocca-bønner sirkulerer i fritt omløp. Vi synes vi har vært produktive så langt.

MANDAG
I går formiddag ankom vi vårt kjære Huseby til forskjellige tider. Munnti var som vanlig sein (7timer :-P), men vi holdt av kald pizza og varme klemmer. Etter en velsmakende, fiberrik lunsj gikk forfatterne sine oppgaver i møte. Smaksprøver publiseres fortløpende. Durabelig oppvarming førte til svimmelhetsanfall, meditative transetilstander og submentale avsløringer. Heftig, aye!?! Etter pusting og pesing, innførte vi et nytt, fast rituale: automatskrift. Man skal da fjerne all selvsensur og skrive uten hemninger - sette pølsefingrene på autopilot, så å si. Videre skrev hver og en om møter med et menneske som har fått en spesiell betydning. Vi er meget positivt overrasket over de etablerte forfatterinnene som lider av en svært smittsom skrivekløe. Middagen fra Peppes var en brokete forsamling av de lekreste pizzaslag. Halvt bevisstløse av metthet og kreative inntrykk, tok vi en Alias-runde i sofaen, før vi rullet inn på hvert vårt soverom og slukket lyset pinlig tidlig.

TIRSDAG
Derfor sprudlet vi over av energi ved frokostbordet som superdigge og pigge Pia + Evelyn satte i stand. Kristin, og flere med henne, sitret over gårsdagens rester. Etter frokost gjentok vi oppvarmingsprosessen og automatskriftsritualet. Skrivingen ble avbrutt av foto-shoot på gressplenen. Alle var med (nesten). Til og med maskoten vår, pløsefjeset Valon. Våre kulinæææriske begjær ble igjen tilfredsstilt med salatbar, indisk kylling med ris og vegetarpasta. Vi sulter ikke - særlig fordi vi i tillegg til de utsøkte måltidene besøker ICA hyppig for påfyll av nattprovianter. De som ikke har med stretchbukser kan angre. Klokka er over ti, så vi har allerede satt personlig natta-rekord. Som dere ser er skriveleir fortsatt en pesselur ide. Vi blöggez... Natta :-*

Hilsen
Eivind, Pia, Mirra, Kristin, Munnti (Pena Lena og Ellinor Propellinor som gjesteskribenter)