Hei!
Nå slenger jeg ut mitt bidrag til skriveleir-CD-en.
PS! Jeg har absolutt ikke noe imot koselige tilbakemeldinger. :)
Ingen skal tvinge meg til å lukke øynene
Jeg løp bortover veien gjennom de trange gatene. Byen var stille og mørk. Hjertet mitt begynte å banke fordi jeg ble så andpusten. Dessverre var stinget i sida ikke til å unngå.
Jeg var nesten en time forsinket. Han lovte å stå og vente på meg utenfor kirkedøra. Det var kanskje siste gangen vi fikk se hverandre. Jeg antok at han ikke sto der lenger, men det var verd et forsøk. Jeg måtte bare finne ut hvordan han hadde det, måtte bare kjenne nærheten hans en siste gang.
Jeg tok virkelig en stor risiko. De nattsvarte gatene fortalte meg hva slags tider vi lever i. Blendingsgardinene gjorde liksom natta svartere om du skjønner hva jeg mener. Det var som om noen hadde tvunget alle menneskene i hele Dresden til å lukke øynene. Vi skulle lukke øynene for alt som skjedde i tidsrommet fra blendingsgardinene ble trukket ned til de ble trukket opp, som om byen hadde en hemmelighet vi ikke fikk ta del i.
Da tanken slo meg hørte jeg plutselig skritt nærme seg. Herregud! Det er ikke lov å oppholde seg ute på denne tida av døgnet. Hvis noen fikk vite at jeg var her... Det ville jeg ikke en gang tenke på.
Jeg smatt raskt inn i et portrom. Det var like mørkt som overalt ellers. Det rare var at jeg faktisk så helt klart i det gjennomtrengende mørket. Men kanskje var det ikke så rart likevel. Vi hadde tross alt tilbrakt fem år på denne måten. Jeg var rett og slett blitt vant til de nattlige turene mine i det svarte havet. Jeg kjente at det hjalp å stritte imot. Ingen skulle tvinge meg til å lukke øynene for det som skjedde! Tyskland hadde en gang vært et fritt land, og jeg ville være med å kjempe for at landet vårt skulle få tilbake lyset sitt.
Jeg sto helt stille, prøvde å få pusten min til å roe seg. Det kjentes som om jeg peste som en blåsebelg. Seriøst! De måtte virkelig høre at jeg var der.
De høye stemmene kom nærmere. Etter hvert kunne jeg også høre høye, jernbeslåtte støvelhæler som trampet i bakken. Hjertet skjøt opp i halsen på meg. Soldater! Hva skulle jeg gjøre hvis de fant meg? Jeg kom ikke til å komme helskinnet fra det.
Jeg sto helt stille. Kunne godt høre at de patruljerte gatene. De kjedet seg visst. Det var vel egentlig ikke så rart. De begynte antakelig å bli lei dette styret de også. De fleste av dem hadde også mistet gleden over å plage innbyggerne i byen som turte å bevege seg utenfor den hermetisk lukkede tilværelsen vår.
Plutselig ble jeg helt rolig. Sto helt stille. Følte ingen redsel. Det var ikke første gangen jeg opplevde dette. Jeg kunne virkelig ikke skjønne hva det var jeg var så redd for. Jeg sto blikkstille og så på de høye og sannsynligvis like blonde soldatene som marsjerte i takt bare noen meter fra der jeg sto. Jeg kunne forresten høre at de sang også.
Da jeg ikke kunne høre dem lenger, ventet jeg to minutter før jeg skyndte meg bortover gata mot Die Frauenkirche.
Jeg kunne virkelig ikke tro det. Han sto der fortsatt. Hjertet mitt skjøt nesten opp i halsen igjen. Han hadde ikke gått sin vei. Irritert måtte han vel være slik som han hadde ventet.
Han strålte da han så meg, selv om han så ganske forkommen ut. Den tynne jakka han hadde på seg varmet ikke stort kunne jeg se. Hodet som han hadde bøyd mot vinden gjorde at skikkelsen hans så liten og mer ensom ut enn han kanskje følte seg.
”Hei!” ropte han og gikk ned trappa.
”Hallo. Jeg beklager at jeg er forsinket. Det ble bare litt vanskelig.”
”Det gjør ingenting,” Smilet han sendte meg gjorde at mørket rundt oss letnet. Hjertet mitt slo et dobbelt slag.
”Hvordan har du det? Spurte jeg. Gikk bort til han og la armene rundt han. Jeg kunne ikke huske å ha kjent enn sånn varme på lenge. Varmen hans kan ikke sammenlignes med noen annen varme. Den brer seg fra han og gjennom hele kroppen min. Alle kalde og vonde tanker om krigen og nøden både her i landet og ellers i verden ble liksom feid bort av nærværet hans. I dag var ikke noe unntak.
Vi satte oss på kirketrappa med armene rundt hverandre. Jeg kunne ikke huske å ha opplevd noe sånt før. Noe magisk hadde oppstått mellom oss i kveld. Antakelig var det fordi vi visste at dette sikkert var siste gangen vi kom til og møtes. Hans familie ville forsøke å komme seg ut av landet. Min familie ville ikke ut av Tyskland, og heller ikke reise fra Dresden for den saks skyld.
Jeg visste ikke hvor lenge vi satt der. Til slutt løsrev jeg meg og trakk meg langsomt unna. Reiste meg. Jeg kjente at både armer og bein hadde sovnet. Kroppen min protesterte motvillig mot adskillelsen. Han reiste seg også. Ristet litt på seg som en hund som vil riste av seg vann. Jeg så at han frøs mer enn for litt siden. Varmen mellom oss var tydeligvis ikke evigvarende.
”Se der,” kom det plutselig fra han.
”Hva...” begynte jeg.
Han grep meg i armen og snudde meg rundt. Der oppe, høyt oppe på den svarte, kalde nattehimmelen lyste en enslig stjerne. Den tok pusten fra meg. Jeg hadde ikke ord for å beskrive hvordan den lyste opp rundt oss. Den var som et vennlig smil i et ellers så rasende ansikt.
”Er det ikke utrolig?” spurte han med ærefrykt i stemmen.
Jeg åpnet munnen for å svare. Men før jeg rakk å si noe som helst, hørte jeg et høyt drønn i det fjerne. Himmelen sprakk opp rett for øynene våre. Den gikk i tusen knas. Den nydelige lyse stjerna falt til jorden som en stor gylden fugl. Himmelen ble igjen kald og uvennlig.
Alt under oss begynte å riste. Store ildkuler fløy forbi øynene våre. Jeg kjente at bakken lettet under oss. Det føltes som om jorda også ville dele seg i tusen biter. Jeg strakte ut hånda etter han for å finne et fast holdepunkt, men jeg kunne ikke finne han. Brått ble alt svart, stille og tomt!
