Et lite bidrag til vår kjære skriveleirblogg! :-)

Hei!

Nå slenger jeg ut mitt bidrag til skriveleir-CD-en.
PS! Jeg har absolutt ikke noe imot koselige tilbakemeldinger. :)

Ingen skal tvinge meg til å lukke øynene

Jeg løp bortover veien gjennom de trange gatene. Byen var stille og mørk. Hjertet mitt begynte å banke fordi jeg ble så andpusten. Dessverre var stinget i sida ikke til å unngå.

Jeg var nesten en time forsinket. Han lovte å stå og vente på meg utenfor kirkedøra. Det var kanskje siste gangen vi fikk se hverandre. Jeg antok at han ikke sto der lenger, men det var verd et forsøk. Jeg måtte bare finne ut hvordan han hadde det, måtte bare kjenne nærheten hans en siste gang.

Jeg tok virkelig en stor risiko. De nattsvarte gatene fortalte meg hva slags tider vi lever i. Blendingsgardinene gjorde liksom natta svartere om du skjønner hva jeg mener. Det var som om noen hadde tvunget alle menneskene i hele Dresden til å lukke øynene. Vi skulle lukke øynene for alt som skjedde i tidsrommet fra blendingsgardinene ble trukket ned til de ble trukket opp, som om byen hadde en hemmelighet vi ikke fikk ta del i.

Da tanken slo meg hørte jeg plutselig skritt nærme seg. Herregud! Det er ikke lov å oppholde seg ute på denne tida av døgnet. Hvis noen fikk vite at jeg var her... Det ville jeg ikke en gang tenke på.

Jeg smatt raskt inn i et portrom. Det var like mørkt som overalt ellers. Det rare var at jeg faktisk så helt klart i det gjennomtrengende mørket. Men kanskje var det ikke så rart likevel. Vi hadde tross alt tilbrakt fem år på denne måten. Jeg var rett og slett blitt vant til de nattlige turene mine i det svarte havet. Jeg kjente at det hjalp å stritte imot. Ingen skulle tvinge meg til å lukke øynene for det som skjedde! Tyskland hadde en gang vært et fritt land, og jeg ville være med å kjempe for at landet vårt skulle få tilbake lyset sitt.

Jeg sto helt stille, prøvde å få pusten min til å roe seg. Det kjentes som om jeg peste som en blåsebelg. Seriøst! De måtte virkelig høre at jeg var der.

De høye stemmene kom nærmere. Etter hvert kunne jeg også høre høye, jernbeslåtte støvelhæler som trampet i bakken. Hjertet skjøt opp i halsen på meg. Soldater! Hva skulle jeg gjøre hvis de fant meg? Jeg kom ikke til å komme helskinnet fra det.

Jeg sto helt stille. Kunne godt høre at de patruljerte gatene. De kjedet seg visst. Det var vel egentlig ikke så rart. De begynte antakelig å bli lei dette styret de også. De fleste av dem hadde også mistet gleden over å plage innbyggerne i byen som turte å bevege seg utenfor den hermetisk lukkede tilværelsen vår.

Plutselig ble jeg helt rolig. Sto helt stille. Følte ingen redsel. Det var ikke første gangen jeg opplevde dette. Jeg kunne virkelig ikke skjønne hva det var jeg var så redd for. Jeg sto blikkstille og så på de høye og sannsynligvis like blonde soldatene som marsjerte i takt bare noen meter fra der jeg sto. Jeg kunne forresten høre at de sang også.

Da jeg ikke kunne høre dem lenger, ventet jeg to minutter før jeg skyndte meg bortover gata mot Die Frauenkirche.

Jeg kunne virkelig ikke tro det. Han sto der fortsatt. Hjertet mitt skjøt nesten opp i halsen igjen. Han hadde ikke gått sin vei. Irritert måtte han vel være slik som han hadde ventet.

Han strålte da han så meg, selv om han så ganske forkommen ut. Den tynne jakka han hadde på seg varmet ikke stort kunne jeg se. Hodet som han hadde bøyd mot vinden gjorde at skikkelsen hans så liten og mer ensom ut enn han kanskje følte seg.

”Hei!” ropte han og gikk ned trappa.

”Hallo. Jeg beklager at jeg er forsinket. Det ble bare litt vanskelig.”

”Det gjør ingenting,” Smilet han sendte meg gjorde at mørket rundt oss letnet. Hjertet mitt slo et dobbelt slag.

”Hvordan har du det? Spurte jeg. Gikk bort til han og la armene rundt han. Jeg kunne ikke huske å ha kjent enn sånn varme på lenge. Varmen hans kan ikke sammenlignes med noen annen varme. Den brer seg fra han og gjennom hele kroppen min. Alle kalde og vonde tanker om krigen og nøden både her i landet og ellers i verden ble liksom feid bort av nærværet hans. I dag var ikke noe unntak.

Vi satte oss på kirketrappa med armene rundt hverandre. Jeg kunne ikke huske å ha opplevd noe sånt før. Noe magisk hadde oppstått mellom oss i kveld. Antakelig var det fordi vi visste at dette sikkert var siste gangen vi kom til og møtes. Hans familie ville forsøke å komme seg ut av landet. Min familie ville ikke ut av Tyskland, og heller ikke reise fra Dresden for den saks skyld.

Jeg visste ikke hvor lenge vi satt der. Til slutt løsrev jeg meg og trakk meg langsomt unna. Reiste meg. Jeg kjente at både armer og bein hadde sovnet. Kroppen min protesterte motvillig mot adskillelsen. Han reiste seg også. Ristet litt på seg som en hund som vil riste av seg vann. Jeg så at han frøs mer enn for litt siden. Varmen mellom oss var tydeligvis ikke evigvarende.

”Se der,” kom det plutselig fra han.

”Hva...” begynte jeg.

Han grep meg i armen og snudde meg rundt. Der oppe, høyt oppe på den svarte, kalde nattehimmelen lyste en enslig stjerne. Den tok pusten fra meg. Jeg hadde ikke ord for å beskrive hvordan den lyste opp rundt oss. Den var som et vennlig smil i et ellers så rasende ansikt.

”Er det ikke utrolig?” spurte han med ærefrykt i stemmen.

Jeg åpnet munnen for å svare. Men før jeg rakk å si noe som helst, hørte jeg et høyt drønn i det fjerne. Himmelen sprakk opp rett for øynene våre. Den gikk i tusen knas. Den nydelige lyse stjerna falt til jorden som en stor gylden fugl. Himmelen ble igjen kald og uvennlig.

Alt under oss begynte å riste. Store ildkuler fløy forbi øynene våre. Jeg kjente at bakken lettet under oss. Det føltes som om jorda også ville dele seg i tusen biter. Jeg strakte ut hånda etter han for å finne et fast holdepunkt, men jeg kunne ikke finne han. Brått ble alt svart, stille og tomt!

Lyseblå fløyelsgardiner

Stearinlyset blafrer. Hun sitter med knærne trukket helt oppunder seg i sofaen. Håper lyset ikke vil slukne; da vil det bli helt, helt mørkt i rommet, og hun vil bli enda mer ensom. Lyset er det eneste hun kan feste blikket på, det eneste som kan få henne til å føle et lite snev av trygghet. Hvis lyset slukner, vil øynene hennes automatisk dras mot gardinene som henger helt stille foran vinduene. De lyseblå fløyelsgardinene som er så tunge mot hendene når hun løfter på dem. Hun vil bli sittende å stirre på dem, uten å klare å ta øynene fra dem. Og hvis et vindpust utenfra får dem til å bevege aldri så lite på seg, vil hjertet hennes hoppe helt opp i halsen og bli liggende der, helt til hun klarer å smyge seg over gulvet og helt bort til de altfor store vinduene, løfte så vidt på det ene hjørnet av det tunge gardinet, bare så øyet hennes så vidt kan skimte den mørke høstkvelden utenfor, bare så hun kan se at ingenting rører seg der ute, at alt er stille og mørkt. Og ensomt.

Skrevet av Ida. Denne teksten leste hun inn på Fortryllende fortellinger

Til slutt et bilde av Ida i det mer tenksomme hjørnet. Kanskje hun tenker på den fine teksten sin!

Ei lita oppfordring.

Hei, kjære skriveleirfolk! Og alle andre som kastar eit lite blikk inn i vår fabelaktige blogg! J

Først og fremst må eg beklage at ting går litt sakte her for tida. Har lenge tenkt å sende ein liten tanke inn i vår kjære blogg, men overføring av teori til praksis er ikkje alltid like lett. Det har eg fått erfare veldig mykje den siste tida.

Tanken bak innlegget er noko vi prata om under leiren, men som truleg er blitt gløymt eller plassert langt bak i hukommelsen.

Poenget er i alle fall at vi har prata om å skrive ein tekst der alle skriv litt kvar og deretter sender teksten til nestemann. Vi har ikkje diskutert så mykje i forhold til opplegget, men eg meiner at alle bør få kome med idear. Vi treng idear for ting som handling, emne, personar osv. Er det nokon som vil kome med tankar i forhold til ideen til bloggleiinga? Kanskje nokon også ønsker og starte skrivinga.

Eg organiserer gjerne ei idemyldring og tek imot idear både i kommentarfeltet på bloggen og på e-post. Veit at kommentarfeltet på blogspot ikkje er så enkelt for alle så gode idear kan godt sendes til:

mirnesa.b(at)live.com

GOD FORNØYELSE!

Nb: Dette er ikkje kun for skriveleirdeltakarane, men også for ledsagarar og sist men ikkje minst; skriveleirsjefane og forfattarane!

Klem!:)

Fortryllende fortellinger

Endelig er skriveleirboka ferdig med de beste av de fantastiske tekstene som ble skrevet på leiren!

Kasper i dyp konsentrasjon før han skal inn i studio for å lese sin vanvittig morsomme tekst! I bakgrunnen Ida Marie.

Bernt, Ida, Aina og Mirnesa i sofaen mens de venter på å komme inn i studio. Bleke men fattet :-)

Elisabeth og Ida Marie styrker seg med kaffe før innlesninga!

(Denne boka kan også lånes ut til andre interesserte enn NLBs lånere på forespørsel.)

Kjære skriveleirdeltagere!!

Takk for en fantastisk skriveleir! Dere imponerte oss med sterke, underfundige, morsomme, såre, vare, skakke og energiske tekster. Vi ble inspirert av hvor fokuserte dere er og hvordan dere sjenerøst ga hverandre tilbakemelding.

Lykke til videre med skrivingen!

Varm hilsen fra
Linda & Hanne

Ps! Her er noen linker til skrivekurs, nettsteder med mulighet for veiledning, samt forfatterstudiesteder.  

Bilde av Hanne og Linda i aksjon på skriveleiren! I forgrunnen Christer som følger ivrig med!

Rapport fra NLBs skriveleir av Kasper

Dette er en rapport om hvordan jeg hadde det på skriveleiren på Huseby i år. Det var en fin skriveleir, fordi vi skrev mange tekster og fordi vi var på utflukter til Hovedøya og operaen i Bjørvika. Noe av det som skjedde der var at jeg satt på taket av operabygningen.

Foto av gjengen på operataket etter omvisninga.

Dessuten så vi filmen Maskeblomstfamilien. Det var en ganske brutal film om en gutt som heter Adrian, og faren hans dør. Søsteren hans, Emilie dør også, og moren hans kommer på sykehus. Da tar tanten til Adrian seg av ham, og hun er ikke så grei mot ham. Adrian har det dårlig på skolen også, bl.a fordi han blir mobbet. Men selv om filmen var brutal, likte jeg den likevel.

Jeg snakket også med de andre deltakerne på skriveleiren. Vi snakket bl.a om bøker og forskjellige innlesere. Vi snakket om Ingard Kristiansen som leser inn Bert og brødrene og Bert og Becka boys. En av deltakerne fortalte om en gang hun var syk, og spurte etter bøker fra NLB. Så fikk hun lydbøker fra NLB, og den første hun oppdaget het Veronika vil dø.
Den siste kvelden var det fest, og så gjorde vi hva vi ville. Jeg og noen andre satt i et rom, og det var noen voksne der også. Jeg sang sanger, for eksempel en av sangene til Cornelis Wresvijk. Den begynte sånn: I nat jag drømte nogot som jag aldri drømt førut. Jag drømte det var fred på jord og alla krig var slut. Eli Frisvold syntes også at det var en fin sang, og hun var med å synge den.

Jeg synes det har vært en fin skriveleir, og noe av det jeg har lært på leiren er at jeg kanskje ikke bør bruke etternavn på personer i bøkene jeg skriver hvis det er personer som finnes på ordentlig.

Foto av Kasper som skriver en tekst.

Skriveleir 4 - en stor begivenhet er over

For fjerde gang i NLBs historie samlet en gjeng skriveglade ungdommer seg til ei uke med inspirasjon, tilbakemeldinger fra flinke forfattere og hverandre, og ikke minst med mye sosialt samvær.
Denne gangen deltok i alt ni jenter og fire gutter i alderen 17-24 år på NLBs svært populære og suksessrike skriveleir. På Huseby Kompetansesenter i Oslo ble det denne uka i august produsert tekster som slo tilhørernes latterdører på vidt gap, men også tekster som åpnet tårekanaler og ga stort rom for ettertanke.

Årets svært flinke og inspirerende kursholdere var forfatterne Linda Gabrielsen og Hanne Ramsdal. De stilte opp med spennende skriveoppgaver, konstruktive tilbakemeldinger og ikke minst evnen til å engasjere og inspirere deltagerne. I løpet av uka fikk deltagerne mulighet til å skrive tekster ut ifra mange ulike tema, som deres egne navn, inspirerende mennesker de har møtt, og tekster skrevet ut ifra titler diskutert i plenum. Deltagernes ulike måter å tolke oppgavene på gjorde det enda mer interessant og lærerikt å gå gjennom tekstene og gi hver enkelt tilbakemelding etterpå.

Foto:  skrivestua hvor deltakerne  bryner seg på en av Hanne og Lindas ( med ryggen til) oppgaver.

En av dagene kom lydmann Nils Jakob Langvik på besøk, og måten å tolke lydbilder på, hvordan lage et godt hørespill, og generelt hvordan jobbe med lyd, ble ivrig diskutert. Deltagerne fikk mulighet til å skrive tekster ut ifra ett bestemt lydbilde, og å skrive en fortsettelse av starten på en radiogrøsser denne dagen.
Også på ettermiddagene og kveldene stod spennende opplevelser for tur. For uten en lærerik og koselig tur til Hovedøya og en morsom badetur til Fornebustranda, beæret forteller Marit Hallen leiren med sitt besøk. Denne kvelden ble brukt til å utvikle deltagernes fortellerteknikk.

Foto: Torgrim Forteller i aktivitet på Hovedøen og oppmerksomme tilhørere.

En annen kveld kom filmregisør Petter Næss, som fortalte svært engasjerte deltagere litt om prosessen fra bok til film.

Mot slutten av uka ble selve skrivekurset avsluttet med innlesingen av skriveleir 4-lydboka. Deltagerne leste inn de tekstene de ble mest fornøyde med i NLBs studio, og om ikke lenge blir denne boka tilgjengelig som utlånsbok hos NLB.
Skriveleir 4 ble avsluttet med en flott avslutningsfest, med god mat, morsom underholdning og mange fine taler fra både deltagere, ledsagere og forfattere.
Denne skriveleiren vil nok bli husket som en uke full av inspirasjon, samhold og skriveglede. Nå gjenstår det bare å se fram til at skriveleirlydboka blir ferdigprodusert, og å begynne planleggingen av skriveleir 5!

Foto: Artikkelforfatteren Ida

Neste artikkel : "Førstereisegutt" Kasper skriver om sine opplevelser som skriveleirdeltaker. Følg med følg med.

Her er Ida Maries tekst "Magnus den stores reiser"

Møtet med Konstantinopel.

Skipet gled stille over havet mens seilet beveget seg i den friske brisen. Magnus hadde aldri i sine 18 somre opplevd noe lignende. Dette var hans første ferd over havet med et handelsskip som skulle til Konstantinopel i Tyrkia. Det var en stor ære for Magnus å få lov til å representere Norge.

Grunnen til dette, var at faren hans var en god venn av kong Konstantin som regjerte i Konstantinopel og de to ville danne et vennskap mellom Norge og Tyrkia ved at Magnus skulle komme med gaver og handelsvarer fra hjemlandet sitt i bytte mot gaver og handelsvarer fra Tyrkia og Østen.

Plutselig ropte noen ”Land i sikte!” og så ble det hektisk aktivitet blant mennene på dekk. En av dem gikk for å finne Magnus som stirret ut over havet med et tankefullt blikk. Da blikket hans vendte seg mot land, oppdaget han at en hel folkemasse hadde samlet seg på stranden for å ønske dem velkommen.
- Velkommen til Konstantinopel! ropte en vennligsinnet og velstående mann da Magnus og livvaktene hans gikk i land.

Da Magnus kom bort til mannen og takket for velkomsten, presenterte mannen seg for ham som kong Konstantin og da Magnus presenterte seg selv og i hvilket ærend han kom i, lyste kong Konstantin opp med et smil om munnen.
- Jeg visste at din far ville holde ord, men jeg hadde ikke trodd at han ville
sende sin sønn som representant fra Norge og hit til Konstantinopel, fortsatte han med en lavere stemme og nermest bare til seg selv før han viste vei for Magnus og de andre mennene fram til sitt vidunderlige og storslåtte palass som lå midt i byen. Magnus måtte innrømme for seg selv at han aldri hadde sett noe mer vakrere og mer overdådig byggverk som kong Konstantins palass. Det var større og flottere enn bygningene hjemme i Norge, men det var nok slik byggekulturen var her nede tenkte han for seg selv mens han gikk inn porten til palasset.

Vel inne i palasset viste kong Konstantin mennene hvor de skulle sove før han vendte seg til Magnus for å vise vei til rommet han skulle ha. De måtte gå et lite stykke før kong Konstantin stoppet foran en forgylt og rikt utsmykket dør.
- Dette er ditt rom og hvis det er noe, så må du ikke nøle med å si i fra til meg. Mitt rom er rett i nærheten, forklarte han før han gikk til sitt eget rom og forlot Magnus til seg selv.

Det gikk ikke lang tid før Magnus lukket opp døren til rommet sitt og gikk inn i det behagelige anrettede rommet med utsikt mot palasshagen.
- Litt av en utsikt dette rommet har! Tenkte han for seg selv mens han kikket utover hagen. Øynene hans prøvde å finne noe å feste blikket på. Men han fant ikke noe passende, så han ble stående en stund mens blikket vandret uvilkårlig omkring.

Plutselig banket det på døren og da kong Konstantin dukket opp i døråpningen, snudde Magnus seg sakte rundt og møtte blikket hans.
- Jeg kom bare for å formidle at det er dekket på med både mat og drikke til deg og dine menn i festsalen nedenunder. Vil du ta følge med meg?
- Selvfølgelig skal mine menn få spise og drikke så mye de vil for min del, men gå i forveien. Jeg kommer snart, lød svaret til Magnus mens han stirret på kong Konstantin som nikket og lukket døren etter seg og så ble alt stille igjen.
Magnus vendte seg igjen mot den flotte utsikten han hadde fra rommet sitt og begynte å fundere på hvordan det sto til hjemme i Norge mens han var her. Men han klarte ikke å forestille seg noe og lot tankene bevege seg fritt uten noe spesielt mål. Siden han ikke klarte å tenke på noe fornuftig, begynte han å studere rommet nærmere. Det var overfylt med lekre og lyse farger satt sammen med myke stoffer og puter. Han måtte nesten smile da han studerte sengen hvor det lå dusinvis med puter i alle slags farger og fasonger. Den var sikkert deilig å ligge i tenkte han for seg selv før han forsøkte å legge seg i den. Følelsen av florlett sengetøy møtte huden hans da han la seg ned. Og da hodet hans traff de mange putene som han ikke greide å holde styr på hvor mange de var, lukket han øynene og drømte seg vekk til fjerne steder hvor han ikke hadde vært før.

Men drømmer må ta slutt en gang og etter en liten stund sto han opp igjen og begynte å gå mot døren som førte ut til en av mange ganger i palasset.
- Jeg får vel gå ned til de andre. De venter sikkert på meg nå, tenkte han da han åpnet døren for så å lukke den igjen bak seg.

Da han hadde gått til enden av gangen og ned en trapp, begynte han å gå i retning av høylydte lyder som måtte komme fra denne salte festsalen til kong Konstantin. Og da han kom nærmere, økte volumet, og da han sto inne i festsalen, kunne han nesten ikke høre forskjell på stemmene siden det var så høy lyd på de som satt og spiste. Magnus tok plass ved siden av kong Konstantin for så å begynne å ta for seg av mat og drikke. Det var ikke måte på alle de ulike slagene av mat som bugnet på bordet foran ham. Ulike eksotiske frukter i alle regnbuens farger lå i vakre dekorerte skåler og Magnus spiste og drakk det han orket, men ikke så mye som de andre mennene gjorde. Og til slutt reiste han seg fra plassen sin og gikk ut av festsalen og oppover trappen som førte til gangen der rommet hans lå. Da han hadde kommet inn på rommet, la han seg så lang han var ned i sengen og sovnet med en gang hodet hans landet på en av de mange putene. Slik lå han og sov helt til sollyset vekket ham til en ny dag.
- Er det morgen allerede? Og jeg som sov så godt! Sa han høyt til seg selv før han trakk på seg klærne sine og beveget seg ned til festsalen der han regnet med at det var mat.

Etter måltidet gikk Magnus ut i palasshagen for å ta den i nærmere øyesyn. Og det var slett ikke en liten hage, men en kjempestor hage med alle slags typer planter og andre vekster. Mens han gikk nedover en smal sti, støtte han plutselig på kong Konstantin som slo følge med ham fram til en benk.
- Nå, hva syns du om palasset mitt så langt? Spurte kong Konstantin spent til Magnus.
- Det er alt over min forventning av hvordan et byggverk skal være. Men jeg må ærlig innrømme at det overgår det jeg har sett av byggverk hjemme i Norge, svarte Magnus tilbake.
- Jeg tenkte meg det. Det har tatt lang tid å få det opp, men jeg er veldig fornøyd med resultatet, fortalte kong Konstantin rolig før han fortsatte med noe helt annet.
- Forresten når det gjelder det jeg har tenkt å sende med deg hjem igjen, så er det enkelte ting som er veldig eksotiske og fine. Jeg sender med ulike typer velluktende krydder, kostbare gaver og andre ting som er populært her nede og som din far vil bli veldig fornøyd med. Og når det gjelder vennskapet mellom Tyrkia og Norge, så kan du si at vennskapet allerede har oppstått mellom landet mitt og landet ditt.
- Mange takk for alle de fine og kostbare gavene og handelsvarene jeg skal bringe med meg hjem til Norge og takk for din gjestfrihet, svarte Magnus takknemlig tilbake før han reiste seg og gikk.
Mens Magnus gikk gjennom hagen, følte han seg takknemlig for at hans ærend hadde lyktes og at han kunne bringe gode nyheter med seg hjem. Han var også glad for at faren nå kunne slippe å bekymre seg mer over om det virkelig var et vennskap mellom Norge og Tyrkia. Kong Konstantin hadde godkjent det han hadde kommet med og nå kunne Magnus endelig slappe helt av ettersom alt var ordnet.

Senere på dagen ville Magnus se til hvordan det sto til med skipet han hadde kommet med. Han fikk med seg noen av livvaktene sine for å inspisere skipet. Magnus kunne med fornøyelse se at alt var i skjønneste orden med skipet og at all lasten var lastet om bord. Glad og fornøyd, vendte Magnus tilbake til palasset for så å forberede seg på hjemreisen.

Neste morgen etter å ha spist, ble Magnus og mennene hans fulgt ned til båthavnen der skipet ventet på dem. Kong Konstantin og en stor menneskemasse fulgte dem og da Magnus skulle gå om bord, sa han farvel til kong Konstantin og lovet at det ville komme flere handelsskip fra Norge for å handle med Tyrkia slik at vennskapet mellom de to landene ville fortsette. Da Magnus var klar til å reise, steg han om bord i skipet for så å gli stille ut på havet der vinden lekte med seilet.

Magnus visste med seg selv at hans oppdrag var fullført til det ytterste og at faren ville bli stolt av ham når han kom hjem fra hans første ferd til Konstantinopel. Og mens skipet gled framover, så Magnus med en god følelse inni seg utover det glitrende havet som strakte seg så langt øyet kunne se.

Plutselig hørte han en hvinende lyd over seg og da han så opp, oppdaget han en stor flenge i seilet.
- Seilet har revnet! Ropte han høyt.
- Da må vi finne årene og ro hjem til Norge, foreslo en av mennene før han gikk for å finne dem.
Men da han skulle dra dem fram fra stedet hvor de ble oppbevart, var de ikke der.
Fortvilet løp han tilbake til Magnus og utbrøt: Årene er borte, hva skal vi gjøre nå?
Magnus ergret seg innvendig over kong Konstantin som hadde narret ham ved å fjerne årene slik at de ikke ville komme hjem til Norge. Og hva ville så faren hans si hvis han ikke kom hjem med alle gavene og handelsvarene? Hva skulle de gjøre nå? Seilet var revnet og årene var borte.
Han visste verken ut eller inn, men han skulle nok finne på noe lurt slik at de kom seg hjem igjen til Norge.

Ida Marie (til høyre) i samtale med skrivelærer Linda (til venstre)

Noen bilder:

Skal vi se om jeg klarer dette med mine mangelfulle tekniske ferdigheter...

Fotograf: Pia

Edit: noen dager etter; bildenes tekniske egenskaper er det ingenting å si på men her kommer også litt info om hva bildene forestiller:

• Øverste bilde viser hele forsamlinga andektig lyttende til Torgrim Forteller på Hovedøen.
• Det neste viser Evelyns hund ( til venstre), så vidt jeg har skjønt en collie (???) , som her møter en annen hund av for meg ukjent rase.
• Så holder Ingvild tale på festen. Til venstre Daniel som tydelig synes dette er en morsom tale og på høyre side Ida Marie, Kasper og Marianne som de nærmeste. 
• Så er det Kristins tur til å holde deltakernes tale. Til venstre Evelyn og til høyre Ingvild andektig lyttende. 
• Neste bilde Ingvild og Eli på bordet mens de synger Skriveleirsangen. 
• Til slutt Brita og Elisabeth F ved pianoet- antakelig på avskjedsfesten

Eli "Storesjef"

Hannes fugletekst

Frykten får fjærene mine til å stritte. Jeg er så redd, jeg prøver å lette, men vingene mine lystrer ikke. Jeg prøver å flytte meg, vil sitte tettere mot trestammen, men det er så vidt jeg tør å flytte meg. Det er fryktelig.
Hva hvis jeg flytter meg feil vei? Hva vil skje da? Nei! Jeg faller ned.
Den skumle hunden står der, den bjeffer. Den høres så sint ut. Den bjeffer, den gir seg ikke. Et av de menneskeskapte kjøretøyene kommer forbi.
Endelig, hunden er distrahert av det. Jeg tar vingene fatt. Nå føles de så lette. Det føles som den første gangen jeg lærte å fly. Da jeg fløy opp til kirketårnet, bare for å høre på kirkeklokkene. Da de begynte å slå på søndagene. Jeg elsker den høye rungende lyden. Ding, ding. Det er så mektig, mye mer mektig en den tynne lille plystringen min. Bare så trist at kirkeklokkene ikke kan lage mer en to toner. Det er så greit å være fugl i dag. Det er en mann som påstår det motsatte, han synger i et stavangerband. Det e iche greit å vær foggel i dag. Unnskyld meg, selv om fugler har dårlige dager, så vet mennesker ingenting om hvordan det er å være fugl. Det er og blir et faktum, at mennesker ikke er fugler.

Her sitter Marianne og Hanne ivrig bøyd over nye tekster.

LYKKE TIL ALLE SAMMEN, med nye og påbegynte skriveprosjekter

Her er teksten jeg skrev da vi hadde lyd-dag:

Voff! Voff!

Hvor er de andre? Hvorfor kommer de ikke tilbake? Jeg er kald. Og nå begynner det å regne også. Matfar sa han bare skulle være borte til i kveld, og nå har han vært borte i et helt døgn! Hvor blir det han, og hvor er Isabella og Geir? Jeg trodde de elsket meg.
Tenk om de har dratt på ferie uten meg! Tenk om... Tenk om de har dratt fra meg! De har snakket om skillsmisse i lang tid, det vet jeg. Irene og Matfar altså. Jeg har alltid krøpet sammen under bordet når de har kranglet om hvem som egentlig har førsteretten på barna. Men ingen har visst tenkt på meg.
Nå striregner det. Pelsen min er klissvåt. Brrrrr! Jeg bjeffer og bjeffer. Ikke for det, det har jeg alt gjort i mange timer allerede. Og magen har holdt meg våken, så det ble lite søvn i natt dessverre. Jeg drikker regnvannfor å slukke tørsten, selv om det kunne smakt bedre.
Det har gått flere dager, uten at noen har kommet, og jeg har begynt å hoste. Jeg kommer til å dø! Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Enda jeg bjeffer og bjeffer så høyt jeg kan, er det ingen som hører meg.
Men da, omsider, hører jeg en motorsykkel! Den dype, malende lyden kommer nærmere og nærmere, og jeg reiser meg på bein som skjelver så jeg er nær ved å falle, og bjeffer så høyt, at det føles som om lungene skal sprenges. Jeg får krefter jeg ikke ante at jeg fortsatt hadde, og drar og sliter i båndet jeg fortsatt står tjoret til. Utrolig! Han kjørte bare rett forbi, uten så mye som å kaste et blikk i min retning!
Da gir jeg opp. Beina klapper sammen under meg, og etter et par spinkle forsøk til, er det slutt. Det siste jeg registrerer, er fuglene, og sommersola mot huden.

Ei fantastisk uke er over!

Ja, faktisk min beste noen sinne!!!:)
Og DET sier litt...?=)
Først må jeg få takke ALLE for at dette blei så bra og så vellykka OG så fint som det faktisk ble:)
Den Hemmelige forbannelsen(som jeg i ettertid så mangla noen tegn her og der) er teksten jeg leste inn på lydboka.
Så vet dere det!
Dere har vært med på å fylle meg med:
inspirasjon, kreativitet, glede, varme og skikkelig GOD leirstemning!
Er veldig for at denne bloggen fortsatt skal ha et liv, også etter leiren. Bli med på å la den leve videre!
Vi kan f.eks. utveksle kreative idèer, dele tekster og virkelig leve på og dele de herlige minnene vi er så heldige å ha sammen.
Vi kan og gi leserene et inntrykk av hvor fenomenalt detta har vært!
Ledsagerene har vært supre! De går på med liv og lyst:)
Intet er umulig for dere:)
Uten dere ville ikke detta ha gått...
Så til schæfera, skyller dere en stoooor takk! og mere til!:P
Og Hanne og Linda, dere var helt utrlige! Så samkjørte, og så til de grader fulle av spennende oppgaver, en glødene inspirasjon, varm humor, osv osv
Det var så fint, hele opplegget. Særlig at vi fikk gi så mange fine tilbakemeldinger på hverandres knallbrae tekster!
Og ikke minst automatskrivinga.Der kom det MYE rart, i allefall fra min side.
Håper dere alle har det bra,
at skrivedyret i dere har våkna, og at inspirasjoen fortsatt flyter i blodet.
Blogg-hilsen fra Elisabeth, og marsvina: Tiril & Piffi:)

Bilde av Elisabeth i aksjon i skrivestua

Her kjem eit tekstlivsteikn frå meg :)

Ein av dei første tekstene eg skreiv:

Namnet mitt

av Mirnesa Balagic.

Namnet mitt har sju bokstavar. Veit ikkje heilt kva det tyder. Det er i alle fall slavisk. Er slik passe fornøgd med det. Var veldig misnøgd før, men kjenner at det har blitt litt betre med åra.

Her kjem eit namnt trippande, langsamt men sikkert. Tripp trapp tresko. Ein M skritter fremst. Han er leiar av den lange safarituren namnet skal legge ut på. Året er 1991 og namnet er gjeve til ei som skal behalde det i ein kort augenblink som tilsvarer eit menneskeliv. Dette er nok ikkje så veldig spesielt, men det tilhøyrer nok eit rimeleg stort antall menneske, men det kjennes særdeles spesielt likevel.

Etter M-en, som ein skugge liksom, kjem i-en. Han er litt snillare, litt mindre brutal kanskje. I vår elskede punktskrift tilsvarer dette punkta 2 og 4. Stille og snill er han. I vanleg skrift tilsvarer det kanskje ein liten strek. Det er så enkelt og elegant.

R er meir brautande og bråkete. R-en ruller nesten over i-en og bort til M-en. Kan du høyre den tunge tordendrønnen som ruller bortover?

N er mellomstor. Akkurat som M. Ikkje snill og ikkje slem. Han er lite pen også både i punkt og vanleg skrift.

E er bakvendt av I i punktskrift. Litt beskjeden, men kanskje beskjeden på ein annan måte enn i-en. Det er også ein bokstav som held seg i bakgrunnen.

S er ein stor slange. Vakkert bukter han seg gjennom det skiftande landskapet. Kanskje han tek føringa av og til. I punkt kan han også minne om ein slange, meir ein halv slange kanskje.

Også kjem a-en til slutt. Det er nok halespissen av kroppen. For meg tilsvarer han kun ein liten prikk som nesten ser litt bortkommen ut. Det kan godt tenkes at han ser bortkommen ut for andre også. Det hender nemleg at han blir oversett, og da blir det fort Mirnes. Det blir fort eit heilt anna menneske, eit menneske som har ei anna oppleving av namnet og som for den saks skyld er eit gutenamn.

Slik tripper namnet langsamt framover gjennom det ujamne landskapet. Kanskje stopper det opp av og til. Kanskje heng heile eller delar av det seg fast i ujamne område.

Kor lang tid har dette mennesket rett på dette namnet? Kor lang tid vil det gå før namnet forsvinn.

Eg kjenner meg absolutt ikkje trygg med kun eit namn. Derfor har eg skaffa meg eit kallenamn, Mirra. Mirra har to r-ar og kjennes tryggare ut. Ein r er ein utruleg dominerande bokstav som godt kan vege opp for dei andre som ikkje har fullt så mykje å seie. R-en styrker bandet til verda på ein måte. Heile namnet er i seg sjølv veldig spesielt i dette ujamne landskapet som Noreg er. Av og til verkar det som det stikk seg litt ekstra fram også. Men det vil nok finne sin plass i verda.

Ingvild har tillatt seg å legge inn et bilde av Mirnesa i aksjon på skrivekurset

Fordi skriveleir4 og dens mennesker er absolutt best!

Ok, da var det endelig min tur til å gi mitt fantastisk givende (høhøhø) bidrag til denne bloggen. Det har nå gått tre laaange dager siden årets helt utrolige skriveleir ble avsluttet, og jeg vil først og fremst uttrykke mitt ekstreme savn etter alt og alle; etter alle de unike deltagerne, alle de herlige ledsagerne, våre supre og ressurssterke sjefer, våre megaflinke og inspirerende forfattere, vår tøffe og alltid-tilstedeværende datamann, og ikke minst etter vårt fantastiske ”kompetansehotell”! Denne setninga ble vel for så vidt egentlig altforaltfor lang til at den har noen sjanse til å bli grammatisk tilgitt, men; jeg elsker lange setninger, og det er fortsatt sommerferie, så, jeg har faktisk store planer om å la den stå akkurat slik. Et glimrende eksempel på det å ikke sensurere seg selv? Vi kan i hvert fall late som, og så kan vi juble høyt i sky over at lille Ida (for, ja, jeg har visst glemt å informere den priviligerte leser om at det er jeg som har okupert skjermen/leselista/høyttalerne dine med babbel i dette øyeblikk) faktisk har lært noe av denne uforglemmelige uka som så altfor fort var over. Det har jeg selvfølgelig også, helt på ordentlig. Jeg har lært utrolig mye om meg selv og min skrivestemme, men jeg har også fått erfare hvor mange fantastiske tekster som kan produseres inni et relativt lite rom, med relativt få mennesker i. Tusen takk for at dere har delt de nydelige ordene deres, både i form av egne tekster og kommentarer til andres, med meg; dere har gitt meg så utrolig mye. Og da var vi ganske automatisk kommet over på all takken som må gis til alle og enhver; hele den lange savnelista fortjener en gigantisk, gigantisk takk. Absolutt alle dere har vært med på å gjøre skriveleir4 til det den ble; en helt utrolig opplevelse, som kommer til å stå spikra i hjertet mitt for all framtid. Jeg kjenner at jeg er litt i sånn ”for at talen ikke skal bli for lang, må jeg slutte med en eneste gang”-modus; hvis jeg begynner å utbrodere takkinga, og ikke minst hvor fantastiske hver og en av dere er, blir jeg virkelig aldri ferdig med dette innlegget. Og, målet mitt var liksom å få publisert det før midnatt. Så, jeg tror egentlig jeg avslutter med et rungende TUSEN TAKK, og lover å komme tilbake snart!

Ida;

Her har Eli tillatt seg å legge til et bilde av Ida i det mer tenksomme hjørnet. Kanskje hun pønsker over teksten om fløyelsgardiner?

Den hemmelige forbannelsen

(Av Elisabeth Johansen)

vi er framme nå, sier han.
jeg løfter hodet.
"der ligger den, rett der nede."
han griper meg i armen, og drar meg nærmere.
jeg snur meg, sakte.
himmelen er svakt blågrå over meg, skyene skjelver
jeg kan kjenne arkeolog spiren i meg begynne å våkne til liv.
den har ligget brakk lenge, men nå, er den på full gang inni meg
hungeren etter å vite, etter å se, etter å dokumentere.
det er overveldende. det kribler i hele kroppen, det kiler i magen.
jeg kan kjenne det klø og rykke i fingrene
"har du nøkkelen?" spør jeg hest. han løfter hånden og vifter med en tung stor sølvnøkkel.

"hva vet vi egentlig om denne graven?" spør jeg.
han åpner en dokumentmappe han har i ei veske over skulderen.
"dette er djevelens grav!" svarer han, med dyp sterk stemme.
han er alvorlig, det er jeg og.

"kom igjen, ned med oss" sier jeg
sakte løfter han vekk steinhella som skjuler inngangen,
inngangen til det hemmelige.
Han anstrenger seg, jeg kan se svettedråpene på pannen hans. de glitrer
det eneste jeg kan skimte av det som skjuler seg under hella
er en gapende sjakt. den skriker mot meg med sitt kalde mørke og fengende mystikk..
"jeg går først", sier jeg, og prøver å skjule at jeg er nervøs.
jeg setter meg forsiktig på huk, finner fram hodelykta, og lyser ned i det dunkle mørket.

spindelvev, overalt. lange, syltynne tråder som kveiler seg i hverandre.
ellers, er det bare tomhet.
jeg lar beina lete etter fotfeste. tauet strammer rundt livet. jeg føler meg forsiktig fram med hender og føtter. mørket her nede er så stort og så fengslene at hodelykta ikke er til noe hjelp.

etter tre kvarter, står vi begge med fast grunn under føttene.
det lukter våt jord og kalk .
det er kaldt her nede. et pust av død går gjennom oss.
jeg vakler, men han ser heldigvis ikke på meg.
vi står i en underjordisk gang. den strekker seg innover i det hemmelige mørket.
plutselig skvetter vi til begge to, vi hopper meterhøyt i det en kolossal flaggermus kommer susende forbi.
ingen av oss vil innrømme at vi er redde, men vi vet det begge to.
"da går vi" hvisker jeg,
stemmen min gir en hul, skremmende gjenklang idet den kastes tilbake av de enorme steinveggene.

vi følger tunellen. det går langsomt. underlaget er ujevnt og vanskelig å gå på.
så bråstopper vi.
foran oss, er det et stort rom. vi blir stående i halvmørket og våger knapt å puste. lufta er tung og varm.

"hva står det"? spør jeg med skjelvende stemme. Han finner fram mappa og åpner den.
"djevelen ble gravlagt her for over tre tusen år siden.
NOEN sier at HAN GÅR IGJEN, og kaster forbannelse over mennesker som søker han.
Kun ved å bryte denne forbannelsen, vil han forgå, og aldri kunne returnere til den jordiske verden.

jeg løfter lykta, lyset siver ut i en klar, sterk stråle.
midt i rommet, står en støtte av grå, kald stein.
jeg blir ivrig, redd men ivrig.
"det var du som skulle lese?" han rekker meg dokumentmappa.
jeg ranker meg, hendene mine skjelver mens jeg leser:
jeg vedgår herved, at når denne vokterens stein løftes, vil hans sjel bli fri. du vil finne en mumie kledd i sort i denne graven.
du skal ta hans hender i dine, og forkynne for han og for evigheten, at forbannelsen er brutt!

det gyser frykt og død gjennom meg.
før vi tar vi tak i steinblokka,
først nå ser jeg at den er tegnet på, et omvendt kors lyser mot meg.
"en, to tre" vi tar tak, og løfter. blokka er tung.
så blir vi stående, lamslåtte, av total panikk.
nede i det dype, rektangulære hullet er det tomt!
da kjenner jeg det, nå er han her. nå skal han vise oss sitt sanne jeg, og hva som skjer når noen tukler ved hans sted.

jeg tenker på mary. gode, snille mary
hun lurer helt sikkert på hvor det blir av meg. jeg pleier jo å passe tiden.
jeg vet at hun har dratt nå for å lete etter meg, jeg kjenner henne godt nok til å vite det. Jeg kjenner at hun går den samme veien som jeg akkurat har gått.
Nå står hun nok foran steinhella, og ser at den ikke ligger slik som på bildet, og når hun kommer ned i graven blir hun lammet av forundring og frykt.
for på gulvet i det store rommet, ligger det to hauger med pent sammenbrettede klær, og på steinen foran graven er det ikke lenger ett, men tre omvendte kors!

graven er lukket. for alltid.

Bilde av Elisabeth i dyp konsentrasjon over laptopen.

Besøk i operaen

Lørdag var vi på omvisning i Den norske opera & ballett. Vi fikk omvisning bak scenen, vi fikk høre om arkitekturen, og vi fikk se og kjenne på kostymer og innebygde kunstverk. Virkelig et høydepunkt!

Hanne synger for oss i operaen. Hun fikk skryt av guiden!

Christer ser på kostymer

Hele gjengen tar en liten hvil på operataket etter omvisningen

Hanne, Christer sammen med vår kjente operadiva Kirsten Flagstad

Skriveleirsangen

Melodi: «En solskinnsdag» av Postgirobygget

Her sitter vi på Huseby i andre etage
med laptoper på rekke og rad.
Av tekster vi har satt sammen, en funky collage
som vi har spilt inn i dag.

Skrivelyst det har vi fått av Linda og Hanne
de vekker fantasien vår
vi tenker så det knaker og vi rynker vår panne
og taster så vi nesten forgår.

Refr:

Kompetansehotell
fra morgen til kveld
Vår ledsager må lede, for vi kan ikke se det
Vi skriver hver dag
for det gjør oss glad
det er så fint å dikte
Åsmund hadde jammen likt det
om han slapp kopiere og å frustrere
og heller fikk chille med oss.

Befalene i troppen det er Ingvild og Eli
Hva hadde verden gjort uten dem.
De gir oss mange øyeblikk med rytme og sjel i
og fortjener verdens største klem.

Ellers har vi moret oss og gjort mye festlig;
sett film og hatt fortellerstund.
Hovedøyamunken han var vennlig og gjestfri
og bading har gitt saltvann i munn.

Refr:

Kompetansehotell
fra morgen til kveld
Våre ledsagere må lede, for vi kan ikke se det
Vi skriver hver dag
for det gjør oss glad
det er så fint å dikte
Åsmund hadde jammen likt det
om han slapp å kopiere og frustrere
og heller fikk chille med oss.

Her sitter hele den herlige gjengen samlet rundt festmiddagsbordet på vårt "kompetansehotell"



Leirsangen avsynges med Eli og Ingvild litt forsiktig dansende på bordet

Ledsagernes tale

Kjære alle sammen, vi er samlet her i dag for å avslutte en aldeles fantastisk uke. Med mye skriving og kreativitet på dagen og mye moro på kvelden… og enkelte dager utover natten.

Dere har gjort en fantastisk jobb med alt fra deres egne tekster, tilbakemeldinger til hverandres tekster og ikke minst med bidrag til underholdningen i dag. En hver av dere er en del av skriveleirens sjel, og leiren hadde ikke blitt så vellykket som den ble uten dere.

Jeg håper dere har vært fornøyd med ledsagerne i år, for jeg vet at vi har vært kjempefornøyde med dere. Samhold har vært en sentral del av leiren i år. Måtte det være samhold mellom ledsgerene, deltagerne, eller på tvers av deltagerne og ledsagerne ... også må vi ikke glemme Lillesjef og Storesjef, Ingvild og Eli.

Jeg, Rina, Elisabeth F, Emma, Pia, Eivind, Brita og sjefsledsager Evelyn takker dere for samarbeidet og håper dere har vært fornøyde med oss i år.
Jeg må også nevne Aasmund som har gått rundt som en usynlig teknisk engel, og hjulpet både dere og oss med det ene og det andre. Tekstene hadde bokstavelig talt ikke blitt til om det ikke var for deg!

Også en stooooor takk til Hanne og Linda, som har utfordret deres små grå og frigjort det potensialet som allerede lå i hver og en av dere til å skrive alle disse forskjellige, fargerike, søte, sure, korte, lange tekstene vi har hørt i løpet av uken.

• Christer – Entusiastisk
• Elisabeth – Empatisk
• Kasper – Fantastisk god hukommelse
• Bernt – Alltid smilende
• Aina – God samtalepartner
• Stina – Reflektert
• Daniel – Sjarmerende
• Mirneza – Energisk
• Hanne – Engajsement
• Ida Marie – Utstråler varme
• Ida – Energigivende
• Kristin – Fantastisk
• Marianne – ben i nesa

Bilde av festpyntede ledsagere, fra venstre Emma, Elisabeth, Brita, Rina, Evelyn, Mehnaz Taleskriver, Pia og liggende foran Eivind.

Gutta boys

Denne gangen samlet skriveleiren 4 mannlige deltakere og det er ny rekord! Det er nesten verdt et eget blogginnlegg!

Christer ved lunsjen med sin trofaste ledsager Eivind.

Kasper som her ser ut til å høre på opplesning av en morsom tekst i skrivestua.

Bernt kikker opp fra laptopen. Til høyre Marianne.

Daniel og Eivind tar en velfortjent pause i sofaen.

Og last men not least, den alltid like tålmodige IT-ansvarlige Aasmund!

Kvar vart det av skriveleiren?

Hei alle!

No er skriveleir fire slutt! Aller helst vil eg reise tilbake, og det er eg visst ikkje åleine om. Det går rett og slett ikkje an å forstå at skriveleir er over, og at det har gått så fort.

Veka som har gått har gått like fort som når ein trekk pusten inn og slepp han ut att. Det dreier seg altså om ein kort augenblink som vi helst vil halde på mykje lenger, men han renn ut; altfor fort.

Eigentleg bør eg ikkje skrive og publisere noko som helst, fordi eg veit at det blir spesielt mykje svada når eg forsøker å skrive noko rett etter ei fantastisk oppleving. Eg kjenner meg veldig tom, og full av inntrykk på same tida. Eg skulle gjerne beskrive alt dette med ord, men det er ikkje så enkelt dessverre. Enkelte ting lët seg ikkje beskrive med ord. Vi har likevel prøvd og, etter mi meining, fått det ikkje så aller verst til. Eg oppfordrer ALLE til å følgje med vidare. Vidare vil eg også oppfordre deltakarar (inkludert meg sjølv), til å legge ut tekster. Sjølv om den fantastiske veka vi har hatt har gått så fort, kan vi fortsatt halde bloggen vår i live!

Her er ei spontanskildring av korleis vi har hatt det og korleis det kjennes. Dette er inspert av automatskrifta vi heldt på med kvar dag. Trur nok han har løsna på skrive- og sensursperra mi.

Fantastiske opplevingar. God skriveinspirasjon. Herlege og snille menneske. Godt og lite sosialt miljø. Kreative og snille deltakarar. Heilt utrulege ledsagarar som alltid stiller opp når vi treng dei. To uunnværlege og aktive sjefar. Altfor kort skriveleir. Ein fantastisk fest med himmelsk middag og underholdning av god kvalitet siste kvelden. Koseleg musikk og sosialt samvær etter festen. Allsang!

Reaksjonar

Sakn, smerte, lengt etter Huseby. Gjennomgang av fine dagar inni hovudet. Lykke over å ha møtt så mange fine menneske. Lykke over å ha teke med meg så mykje skriveinspirasjon heim. Eit ønske om å fortsette å skrive og dele det eg skriv med dei andre!

No kjenner eg meg mykje betre. Det er det eg alltid har sagt: Å skrive er ein fantastisk medisin for mykje, spesielt glede og sakn!

No trur eg at eg avsluttar. Håper å høyre frå dykk om ikkje så altfor lenge.

Klem! ;)

Skriveleirsangen med sivilisert borddans.

På avskjedsfesten måtte selvfølgelig Eli opp på bordet igjen, denne gangen med sin kjære kollega Ingvild  ved sin side mens årets skriveleirsang avsynges i plenum! Denne fantastiske filmen er tatt av Elisabeth F med håndholdt kamera og er lastet opp av Eli sjef!



(Og etter hvert kommer også teksten!)

Gårsdagens fremtidige bloggansvarlige

Huff, nå skrev jeg nettopp et passe langt innlegg som ikke ville la seg publisere! So much for backup...

Prøver igjen: I dag har vi alle med vedmod sagt adjø til ulike tider. Derfor sitter jeg, ledsager Pia, alene med stillheten og blogger ukas siste innlegg. Riktignok vil det sannsynligvis dukke opp flere bilder, skildringer og adjektivfortellinger(?) i nær fremtid, så fortsett å følge med!

For å oppsummere avskjedsfesten, vil jeg ty til fri assosiasjonsflyt: sang og dansing på bordet, Halvtan Sivertsen og Postgirobygget, piano, eventyr, dikt, taler, tre retters middag med smeltet sjokolade i midten, skjorter og kjoler, bare føtter, pepperkake, latter og skjulte tårer, hoppeball, lakris, kjærlighet på pinne, kjærlighet på ekte...

Ellers har leiren overgått alle forventninger og savnet begynner å snike seg innpå meg allerede. Jeg gleder meg til lydopptakene er klare og til vi sees igjen. Ha det fantastisk så lenge:) Dere er best!

En ledsagers betraktelser

Hei!

"En ledsagers betraktelser" må seiast å vere ein noko upassande tittel, sidan dagens blogginnlegg er ført i pennen av ein som nyttar ei målform der ein slett ikkje kan tillate å gjere verb om til substantiv ved å setje suffikset "be" framføre verbet. "Ledsager" framstår heller ikkje som korrekt, og "En" burde jo så absolutt vere "Ein". Eg ville dessutan aldri ha funne på å avslutta eit ord med endingar som "elser".
Meg om det.

I dag har vi vore på NLB og stappa i oss nokre skikkeleg digre ciabattaar medan deltakarane i tur og (meir eller mindre) orden tok turen til lydstudioet for å låne stemmeprakta si til lydbokprodusentane der. Tekstene var godt innøvde på førehand og ein kunne sjå på kvar einskild av dei skinande skribentane at dei hadde utført oppdraget med den største entusiasme. Dette vert heilt sikkert ei lydbok som vil slite ut atskillege daisyspelarar dei komande åra, og om mogleg endå sikrare: Det vert ei lydbok som vil framkalle både latter og tårer i tilhøyrarane.

Etter innlesinga spreidde vi oss for alle vindar og nytta tida nett slik som vi sjølv ønska. Ida fekk handla gåver til dei utallige (neida, det var berre 5) syskena hennar og Christer gjorde lydbokkupp på Norli.

Vi sleit nærmast beina av oss på byvandringa, men kom oss til slutt til milepælen av ein tiger utanfor østbanehallen på Jernbanetorget. Nokre reiste attende til Huseby, Pia og Marianne gjekk for å kjøpe is, Bernt tok turen til Spania, og resten av oss gjekk for å verte synt rundt backstage hos rockestjernene på den Norske Opera & Ballett. Her såg vi på kostymer og innebygde kunstverk, kjende på stemninga i hovudsalen og fekk servert ei perle av ein song frå den evigglade stemma til Hanne (her må det presiserast, utan å med det påstå at forfattar-Hanne ikkje har ei evigglad stemme, at det er deltakar-Hanne det er snakk om). Dagens høgdepunkt?

Kanskje. Det er fristande å rope eit konkluderande JA!, men kanskje kan dette foreløpige høgdepunktet overgåast på den store festen i kveld? Berre gudane (og kanskje festkomitéen?) kan vite. Det einaste som synast sikkert for dagens bloggførar er at denne store festen tek til om under eit kvarter, at dagens bloggførar ikkje har fått på seg finstasen (eit uttrykk som kanskje er ei aning for sterk for antrekket som dagens bloggførar har tenkt å kle seg i) endå, og at dagens bloggførar difor må skunde seg og få på seg denne finstasen! Og det i ei fart som ikkje tillet å vurdere om ein skal bruke "og" eller "å" i setninga "difor må skunde seg og få på seg denne finstasen!"

Huff, dette vart berre rot. Vi får håpe at morgondagens bloggansvarleg kan rydde opp og gi ei verdig skildring av den store festen i kveld!

À bientôt!

Eivind

På tide med litt bilder kanskje?

Mens bloggkommitéen har tatt seg en pause lurer sjefen seg til å legge ut noen bilder, alle tatt av NLBs eminente fotograf, Kristin Fagerlid.

Hektisk aktivitet i skrivestua, i forgrunnen Mirnesa, og Christer som følger ivrig med.

Ida Marie, Aina og Elisabeth i dyp konsentrasjon over en oppgave. Dessuten Ida skjult under sitt fagre hår!

Mirnesa med en alldeles lattervekkende oppgave

og her har Kristin noe hun skulle ha sagt.

Daniel med tastaturet i fanget

Forfatterne Linda og Hanne, i forgrunnen en alltid like entusiastisk  Christer.

Så en velfortjent pause. Emma med ryggen mot, Elisabeth F, Christer, Eivind ( delvis skjult), foran Ida Marie, Brita med ryggen mot og til slutt Pia.

Vaffelrøre!=D

Dagen startet med at det var frokost klokken 08:30 som vanlig.
Rundstykker og brødskiver gikk ned på høykant.
Ellers pratet folk bare tull.:P

Etter frokost og fram til middag fikk vi tilbakemelding på tekstene våre fra Linda og Hanne og øvde på å lese dem høyt.

Til middag fikk vi kraftige kyllingkjøttkaker, poetiske poteter og glitrende grønnsaksblanding. Vegetaralternativet var en livlig lasagne.

Kvelden ble tilbrakt med et deilig bad på Fornebustranden. Solen skinte og det var varmt og godt. Andre spiste is og sløvet som slaver av solen. Til og med Valon var såvidt ut i vannet.
Etter ca to timer reiste vi tilbake.

Nå kjenner vi den besnærende duften av nystekte vafler og himmelske jordbær.

Nå må vi (U)heldigvis avslutte dagens brilliante blogginnlegg.

Følg med i morgen, da kommer nye innlegg.
Tschus!

Mirnesa, Eivind, Ida og sekretær Munnti.=)=)

Klosterøyas gåte med mer.

No sit vi her rundt det magiske skriveleirbordet og nedteiknar det vi har opplevd i dag. Her sit Mirnesa, Ida, Aina, Elisabeth, Krister, Stina og Lena (som i dag beærer oss med sitt koselige nærvær). I bakgrunnen lurer Eli Frisvold og roper ein og annan kommentar. :P

Frå 09.30 til lunsj leste dei fleste titteltekstene sine. Det vart mange gode tekster. Til slutt byrja vi å velgje ut tekster til skriveleir-CD-en.

Då vi hadde ete ein særs velsmakande lunsj, kom tidspunktet for avreise til Hovedøya.

På Hovedøya vart vi møtt av ein veldig kjekk ”munk”. Han fortalte ei gripande historie om klostere og sistersiensermunkar på 1100-talet.

Det siste vi gjorde før vi reiste heim var å ete ein eksplosivt god middag beståande av smørbrød, forskjellige typar kjøtt- og grønsaksspidd og dipbrød.

Kl 18.00 gjekk båten tilbake til Vippetangen.

No har vi avslutta med å ta ein unødvendig men akk så viktig tur til butikken.

Resten av kvelden tenkjer vi og nytte til sosialisering.

Følg med i neste episode! :)

Det offisielle skriveleirbildet 2011

Foto: Kristin Fagerlid

Mantra: ditt fornavns bokstav

Kalde klokker kræsjer i kalenderen og klemter seg videre. 

Kremlignende kanylespisser er kliniske og klysete. 

Corny skrives ikke med K, men dét gjør krokán. 

Skrives krokán med aksent over a'en? 

A, det er ikke deg som er stjerna i kveld. 

Kniplinger og klips, 

kakao og kosepute.

 Kremler og kråkeboller.

 Karusell, 

karaoke, 

klosterhager, 

kirsebær, 

kveldsfred, 

kakestrø, 

kiruber 

kalvemuler

krøller. 

K er en koselig bokstav. 

Kreft og krafsing, 

krek og kravling, 

kliss, 

kulehull, 

kakkerlakker, 

kjeft, 

kiste, 

kvelning, 

kjøttøks, 

kruttrøyk, 

kvesting  og kutt

 og kulde og krater

 og kremasjonslokaler 

og 

kjedekollisjon. 

K er en katastrofal bokstav. 

Konstatere, 

kalibrere, 

konjunktur og kult-tortur

kontorarbeider, 

kjøttbuljong, 

konferanse, 

kotyme, 

kavring og kefir, 

kaffeånde, 

kondolanse, 

konstituering, 

kvadranter, 

kollokvier, 

kalenderark, 

korsvei og konsekvenser. 

K er en konvoluttgrå bokstav.

Kikkert og kongler,

Krystaller og kimono,

Klodring og kremer 

og krydder 

og kapell.

Kiling og katter,

Krapyler og klatter

og koraller og klinkekuler

kveld etter kveld

K som i kvalme

og kokosnøttpalme

og kristendomssalme

og litt kløverhell 

K gjemmer seg i kjærlighet, i kjemper, kyss og kildring,

og langt inni skildring og sakser og skrall. 

K knurrer i kolera og kreditor og kemner

K kniser med klovner og kinaputtknall. 

Kladder og kuler av skam er fordrevet mens jeg har levet,

mens jeg har blitt kontkav. 

Kandissukkerlykken har trillet og svevet,

kjærlig og klartenkt

for K er 

min bokstav.

Kristin's resultat av en litt finpusset automattekst.