onsdag 4. januar 2012

Til Louis Braille!

Gratulerer med dagen, Louis Braille!

På denne dagen, for 203 år siden, ble et stort menneske født. Skjønt; han var nok ikke så veldig stor, men her er det altså ikke snakk om fysisk størrelse, men stor evne til å gjøre livet stort og betydningsfullt for andre mennesker.

For dere som ikke vet det, er Louis Braille oppfinneren av blindeskriften (punktskriften). Han har som dere sikkert forstår bursdag i dag. Selv om han ikke er blant oss lenger, fortjener han all heder og ære.

Louis Braille var bare 16 år da han fant opp en metode for å gjøre det mulig for blinde å lese. Denne metoden gjorde det også enklere å trykke tekst, noe som førte til at kunnskapsnivået økte betraktelig. Vi var avhengige av andre mennesker for i det hele tatt å kunne ta del i det som skjedde rundt oss hvis vi ville henge med i det som var viktig.

Det tok mange år før dette fantastiske mennesket fikk den hederen og æren han fortjener. I dag er det mange arrangementer der hans oppfinnelse blir hedret. Cirka 5 millioner mennesker kan ha nytte av den utrolige oppfinnelsen, men dessverre er det ikke tilfelle. En stor del av dem som trenger det kan ikke ta punktskriften i bruk for å tilegne seg kunnskap på lik linje med andre mennesker.

Jeg er blant dem som har vært så heldig å få punktskriften inn i livet veldig tidlig. Den har fulgt meg opp gjennom årene, og kommer med stor sikkerhet til å gjøre det til den dagen jeg trekker mitt siste sukk. Den har gitt meg muligheten til å ta del i alt som skjer på lik linje med andre rundt meg. Kombinert med ny teknologi kan jeg og mange andre gjøre akkurat de samme tingene som våre venner og bekjente. Dere aner ikke hvor utenfor vi hadde vært om vi ikke kunne gjort alle disse tingene.

En viktig del av vår verden handler om å ta utdanning. Jeg kan med usvikelig sikkerhet forsikre dere om at jeg ikke kunne innlatt meg på noe slikt uten Louis Brailles punktskrift. Det finnes ingen adjektiv som er gode nok til å beskrive punktskriften. Derfor prøver jeg ikke en gang. Jeg kan likevel si at jeg vet at jeg ikke hadde vært der jeg er i dag uten punktskriften. Min verden er i aller høyeste grad formet av den.

Derfor vil jeg avslutte dette innlegge med å takke deg, kjære Louis Braille! Jeg vil takke for at du gir livet mitt innhold i form av kunnskap som jeg kan ha nytte av hele livet. Du har gjort det mulig for meg å lese fantastiske bøker. Du har også gjort det mulig for meg å nedtegne dette og mye, mye mer!

Nok en gang: Gratulerer med dagen! Jeg er sikker på at du sitter der oppe og smiler fornøyd når du får høre at tusenvis av fingre stryker over opphøyde, logiske punkter.

mandag 10. oktober 2011

Et lite bidrag til vår kjære skriveleirblogg! :-)

Hei!

Nå slenger jeg ut mitt bidrag til skriveleir-CD-en.
PS! Jeg har absolutt ikke noe imot koselige tilbakemeldinger. :)

Ingen skal tvinge meg til å lukke øynene

Jeg løp bortover veien gjennom de trange gatene. Byen var stille og mørk. Hjertet mitt begynte å banke fordi jeg ble så andpusten. Dessverre var stinget i sida ikke til å unngå.

Jeg var nesten en time forsinket. Han lovte å stå og vente på meg utenfor kirkedøra. Det var kanskje siste gangen vi fikk se hverandre. Jeg antok at han ikke sto der lenger, men det var verd et forsøk. Jeg måtte bare finne ut hvordan han hadde det, måtte bare kjenne nærheten hans en siste gang.

Jeg tok virkelig en stor risiko. De nattsvarte gatene fortalte meg hva slags tider vi lever i. Blendingsgardinene gjorde liksom natta svartere om du skjønner hva jeg mener. Det var som om noen hadde tvunget alle menneskene i hele Dresden til å lukke øynene. Vi skulle lukke øynene for alt som skjedde i tidsrommet fra blendingsgardinene ble trukket ned til de ble trukket opp, som om byen hadde en hemmelighet vi ikke fikk ta del i.

Da tanken slo meg hørte jeg plutselig skritt nærme seg. Herregud! Det er ikke lov å oppholde seg ute på denne tida av døgnet. Hvis noen fikk vite at jeg var her... Det ville jeg ikke en gang tenke på.

Jeg smatt raskt inn i et portrom. Det var like mørkt som overalt ellers. Det rare var at jeg faktisk så helt klart i det gjennomtrengende mørket. Men kanskje var det ikke så rart likevel. Vi hadde tross alt tilbrakt fem år på denne måten. Jeg var rett og slett blitt vant til de nattlige turene mine i det svarte havet. Jeg kjente at det hjalp å stritte imot. Ingen skulle tvinge meg til å lukke øynene for det som skjedde! Tyskland hadde en gang vært et fritt land, og jeg ville være med å kjempe for at landet vårt skulle få tilbake lyset sitt.

Jeg sto helt stille, prøvde å få pusten min til å roe seg. Det kjentes som om jeg peste som en blåsebelg. Seriøst! De måtte virkelig høre at jeg var der.

De høye stemmene kom nærmere. Etter hvert kunne jeg også høre høye, jernbeslåtte støvelhæler som trampet i bakken. Hjertet skjøt opp i halsen på meg. Soldater! Hva skulle jeg gjøre hvis de fant meg? Jeg kom ikke til å komme helskinnet fra det.

Jeg sto helt stille. Kunne godt høre at de patruljerte gatene. De kjedet seg visst. Det var vel egentlig ikke så rart. De begynte antakelig å bli lei dette styret de også. De fleste av dem hadde også mistet gleden over å plage innbyggerne i byen som turte å bevege seg utenfor den hermetisk lukkede tilværelsen vår.

Plutselig ble jeg helt rolig. Sto helt stille. Følte ingen redsel. Det var ikke første gangen jeg opplevde dette. Jeg kunne virkelig ikke skjønne hva det var jeg var så redd for. Jeg sto blikkstille og så på de høye og sannsynligvis like blonde soldatene som marsjerte i takt bare noen meter fra der jeg sto. Jeg kunne forresten høre at de sang også.

Da jeg ikke kunne høre dem lenger, ventet jeg to minutter før jeg skyndte meg bortover gata mot Die Frauenkirche.

Jeg kunne virkelig ikke tro det. Han sto der fortsatt. Hjertet mitt skjøt nesten opp i halsen igjen. Han hadde ikke gått sin vei. Irritert måtte han vel være slik som han hadde ventet.

Han strålte da han så meg, selv om han så ganske forkommen ut. Den tynne jakka han hadde på seg varmet ikke stort kunne jeg se. Hodet som han hadde bøyd mot vinden gjorde at skikkelsen hans så liten og mer ensom ut enn han kanskje følte seg.

”Hei!” ropte han og gikk ned trappa.

”Hallo. Jeg beklager at jeg er forsinket. Det ble bare litt vanskelig.”

”Det gjør ingenting,” Smilet han sendte meg gjorde at mørket rundt oss letnet. Hjertet mitt slo et dobbelt slag.

”Hvordan har du det? Spurte jeg. Gikk bort til han og la armene rundt han. Jeg kunne ikke huske å ha kjent enn sånn varme på lenge. Varmen hans kan ikke sammenlignes med noen annen varme. Den brer seg fra han og gjennom hele kroppen min. Alle kalde og vonde tanker om krigen og nøden både her i landet og ellers i verden ble liksom feid bort av nærværet hans. I dag var ikke noe unntak.

Vi satte oss på kirketrappa med armene rundt hverandre. Jeg kunne ikke huske å ha opplevd noe sånt før. Noe magisk hadde oppstått mellom oss i kveld. Antakelig var det fordi vi visste at dette sikkert var siste gangen vi kom til og møtes. Hans familie ville forsøke å komme seg ut av landet. Min familie ville ikke ut av Tyskland, og heller ikke reise fra Dresden for den saks skyld.

Jeg visste ikke hvor lenge vi satt der. Til slutt løsrev jeg meg og trakk meg langsomt unna. Reiste meg. Jeg kjente at både armer og bein hadde sovnet. Kroppen min protesterte motvillig mot adskillelsen. Han reiste seg også. Ristet litt på seg som en hund som vil riste av seg vann. Jeg så at han frøs mer enn for litt siden. Varmen mellom oss var tydeligvis ikke evigvarende.

”Se der,” kom det plutselig fra han.

”Hva...” begynte jeg.

Han grep meg i armen og snudde meg rundt. Der oppe, høyt oppe på den svarte, kalde nattehimmelen lyste en enslig stjerne. Den tok pusten fra meg. Jeg hadde ikke ord for å beskrive hvordan den lyste opp rundt oss. Den var som et vennlig smil i et ellers så rasende ansikt.

”Er det ikke utrolig?” spurte han med ærefrykt i stemmen.

Jeg åpnet munnen for å svare. Men før jeg rakk å si noe som helst, hørte jeg et høyt drønn i det fjerne. Himmelen sprakk opp rett for øynene våre. Den gikk i tusen knas. Den nydelige lyse stjerna falt til jorden som en stor gylden fugl. Himmelen ble igjen kald og uvennlig.

Alt under oss begynte å riste. Store ildkuler fløy forbi øynene våre. Jeg kjente at bakken lettet under oss. Det føltes som om jorda også ville dele seg i tusen biter. Jeg strakte ut hånda etter han for å finne et fast holdepunkt, men jeg kunne ikke finne han. Brått ble alt svart, stille og tomt!

onsdag 28. september 2011

Lyseblå fløyelsgardiner

Stearinlyset blafrer. Hun sitter med knærne trukket helt oppunder seg i sofaen. Håper lyset ikke vil slukne; da vil det bli helt, helt mørkt i rommet, og hun vil bli enda mer ensom. Lyset er det eneste hun kan feste blikket på, det eneste som kan få henne til å føle et lite snev av trygghet. Hvis lyset slukner, vil øynene hennes automatisk dras mot gardinene som henger helt stille foran vinduene. De lyseblå fløyelsgardinene som er så tunge mot hendene når hun løfter på dem. Hun vil bli sittende å stirre på dem, uten å klare å ta øynene fra dem. Og hvis et vindpust utenfra får dem til å bevege aldri så lite på seg, vil hjertet hennes hoppe helt opp i halsen og bli liggende der, helt til hun klarer å smyge seg over gulvet og helt bort til de altfor store vinduene, løfte så vidt på det ene hjørnet av det tunge gardinet, bare så øyet hennes så vidt kan skimte den mørke høstkvelden utenfor, bare så hun kan se at ingenting rører seg der ute, at alt er stille og mørkt. Og ensomt.

Skrevet av Ida. Denne teksten leste hun inn på Fortryllende fortellinger

Til slutt et bilde av Ida i det mer tenksomme hjørnet. Kanskje hun tenker på den fine teksten sin!

mandag 26. september 2011

Ei lita oppfordring.

Hei, kjære skriveleirfolk! Og alle andre som kastar eit lite blikk inn i vår fabelaktige blogg! J

Først og fremst må eg beklage at ting går litt sakte her for tida. Har lenge tenkt å sende ein liten tanke inn i vår kjære blogg, men overføring av teori til praksis er ikkje alltid like lett. Det har eg fått erfare veldig mykje den siste tida.

Tanken bak innlegget er noko vi prata om under leiren, men som truleg er blitt gløymt eller plassert langt bak i hukommelsen.

Poenget er i alle fall at vi har prata om å skrive ein tekst der alle skriv litt kvar og deretter sender teksten til nestemann. Vi har ikkje diskutert så mykje i forhold til opplegget, men eg meiner at alle bør få kome med idear. Vi treng idear for ting som handling, emne, personar osv. Er det nokon som vil kome med tankar i forhold til ideen til bloggleiinga? Kanskje nokon også ønsker og starte skrivinga.

Eg organiserer gjerne ei idemyldring og tek imot idear både i kommentarfeltet på bloggen og på e-post. Veit at kommentarfeltet på blogspot ikkje er så enkelt for alle så gode idear kan godt sendes til:

GOD FORNØYELSE!

Nb: Dette er ikkje kun for skriveleirdeltakarane, men også for ledsagarar og sist men ikkje minst; skriveleirsjefane og forfattarane!
Klem!:)

onsdag 21. september 2011

Fortryllende fortellinger

Endelig er skriveleirboka ferdig med de beste av de fantastiske tekstene som ble skrevet på leiren!


Kasper i dyp konsentrasjon før han skal inn i studio for å lese sin vanvittig morsomme tekst! I bakgrunnen Ida Marie.

Bernt, Ida, Aina og Mirnesa i sofaen mens de venter på å komme inn i studio. Bleke men fattet :-)
Elisabeth og Ida Marie styrker seg med kaffe før innlesninga!

(Denne boka kan også lånes ut til andre interesserte enn NLBs lånere på forespørsel.)

mandag 19. september 2011

Kjære skriveleirdeltagere!!

Takk for en fantastisk skriveleir! Dere imponerte oss med sterke, underfundige, morsomme, såre, vare, skakke og energiske tekster. Vi ble inspirert av hvor fokuserte dere er og hvordan dere sjenerøst ga hverandre tilbakemelding.

Lykke til videre med skrivingen!

Varm hilsen fra
Linda & Hanne

Ps! Her er noen linker til skrivekurs, nettsteder med mulighet for veiledning, samt forfatterstudiesteder.  

Bilde av Hanne og Linda i aksjon på skriveleiren! I forgrunnen Christer som følger ivrig med!

onsdag 14. september 2011

Rapport fra NLBs skriveleir av Kasper

Dette er en rapport om hvordan jeg hadde det på skriveleiren på Huseby i år. Det var en fin skriveleir, fordi vi skrev mange tekster og fordi vi var på utflukter til Hovedøya og operaen i Bjørvika. Noe av det som skjedde der var at jeg satt på taket av operabygningen.
Foto av gjengen på operataket etter omvisninga.

Dessuten så vi filmen Maskeblomstfamilien. Det var en ganske brutal film om en gutt som heter Adrian, og faren hans dør. Søsteren hans, Emilie dør også, og moren hans kommer på sykehus. Da tar tanten til Adrian seg av ham, og hun er ikke så grei mot ham. Adrian har det dårlig på skolen også, bl.a fordi han blir mobbet. Men selv om filmen var brutal, likte jeg den likevel.

Jeg snakket også med de andre deltakerne på skriveleiren. Vi snakket bl.a om bøker og forskjellige innlesere. Vi snakket om Ingard Kristiansen som leser inn Bert og brødrene og Bert og Becka boys. En av deltakerne fortalte om en gang hun var syk, og spurte etter bøker fra NLB. Så fikk hun lydbøker fra NLB, og den første hun oppdaget het Veronika vil dø.
Den siste kvelden var det fest, og så gjorde vi hva vi ville. Jeg og noen andre satt i et rom, og det var noen voksne der også. Jeg sang sanger, for eksempel en av sangene til Cornelis Wresvijk. Den begynte sånn: I nat jag drømte nogot som jag aldri drømt førut. Jag drømte det var fred på jord og alla krig var slut. Eli Frisvold syntes også at det var en fin sang, og hun var med å synge den.

Jeg synes det har vært en fin skriveleir, og noe av det jeg har lært på leiren er at jeg kanskje ikke bør bruke etternavn på personer i bøkene jeg skriver hvis det er personer som finnes på ordentlig.

Foto av Kasper som skriver en tekst.