Lyseblå fløyelsgardiner

Stearinlyset blafrer. Hun sitter med knærne trukket helt oppunder seg i sofaen. Håper lyset ikke vil slukne; da vil det bli helt, helt mørkt i rommet, og hun vil bli enda mer ensom. Lyset er det eneste hun kan feste blikket på, det eneste som kan få henne til å føle et lite snev av trygghet. Hvis lyset slukner, vil øynene hennes automatisk dras mot gardinene som henger helt stille foran vinduene. De lyseblå fløyelsgardinene som er så tunge mot hendene når hun løfter på dem. Hun vil bli sittende å stirre på dem, uten å klare å ta øynene fra dem. Og hvis et vindpust utenfra får dem til å bevege aldri så lite på seg, vil hjertet hennes hoppe helt opp i halsen og bli liggende der, helt til hun klarer å smyge seg over gulvet og helt bort til de altfor store vinduene, løfte så vidt på det ene hjørnet av det tunge gardinet, bare så øyet hennes så vidt kan skimte den mørke høstkvelden utenfor, bare så hun kan se at ingenting rører seg der ute, at alt er stille og mørkt. Og ensomt.

Skrevet av Ida. Denne teksten leste hun inn på Fortryllende fortellinger

Til slutt et bilde av Ida i det mer tenksomme hjørnet. Kanskje hun tenker på den fine teksten sin!