Fordi skriveleir4 og dens mennesker er absolutt best!

Ok, da var det endelig min tur til å gi mitt fantastisk givende (høhøhø) bidrag til denne bloggen. Det har nå gått tre laaange dager siden årets helt utrolige skriveleir ble avsluttet, og jeg vil først og fremst uttrykke mitt ekstreme savn etter alt og alle; etter alle de unike deltagerne, alle de herlige ledsagerne, våre supre og ressurssterke sjefer, våre megaflinke og inspirerende forfattere, vår tøffe og alltid-tilstedeværende datamann, og ikke minst etter vårt fantastiske ”kompetansehotell”! Denne setninga ble vel for så vidt egentlig altforaltfor lang til at den har noen sjanse til å bli grammatisk tilgitt, men; jeg elsker lange setninger, og det er fortsatt sommerferie, så, jeg har faktisk store planer om å la den stå akkurat slik. Et glimrende eksempel på det å ikke sensurere seg selv? Vi kan i hvert fall late som, og så kan vi juble høyt i sky over at lille Ida (for, ja, jeg har visst glemt å informere den priviligerte leser om at det er jeg som har okupert skjermen/leselista/høyttalerne dine med babbel i dette øyeblikk) faktisk har lært noe av denne uforglemmelige uka som så altfor fort var over. Det har jeg selvfølgelig også, helt på ordentlig. Jeg har lært utrolig mye om meg selv og min skrivestemme, men jeg har også fått erfare hvor mange fantastiske tekster som kan produseres inni et relativt lite rom, med relativt få mennesker i. Tusen takk for at dere har delt de nydelige ordene deres, både i form av egne tekster og kommentarer til andres, med meg; dere har gitt meg så utrolig mye. Og da var vi ganske automatisk kommet over på all takken som må gis til alle og enhver; hele den lange savnelista fortjener en gigantisk, gigantisk takk. Absolutt alle dere har vært med på å gjøre skriveleir4 til det den ble; en helt utrolig opplevelse, som kommer til å stå spikra i hjertet mitt for all framtid. Jeg kjenner at jeg er litt i sånn ”for at talen ikke skal bli for lang, må jeg slutte med en eneste gang”-modus; hvis jeg begynner å utbrodere takkinga, og ikke minst hvor fantastiske hver og en av dere er, blir jeg virkelig aldri ferdig med dette innlegget. Og, målet mitt var liksom å få publisert det før midnatt. Så, jeg tror egentlig jeg avslutter med et rungende TUSEN TAKK, og lover å komme tilbake snart!

Ida;

Her har Eli tillatt seg å legge til et bilde av Ida i det mer tenksomme hjørnet. Kanskje hun pønsker over teksten om fløyelsgardiner?

Den hemmelige forbannelsen

(Av Elisabeth Johansen)

vi er framme nå, sier han.
jeg løfter hodet.
"der ligger den, rett der nede."
han griper meg i armen, og drar meg nærmere.
jeg snur meg, sakte.
himmelen er svakt blågrå over meg, skyene skjelver
jeg kan kjenne arkeolog spiren i meg begynne å våkne til liv.
den har ligget brakk lenge, men nå, er den på full gang inni meg
hungeren etter å vite, etter å se, etter å dokumentere.
det er overveldende. det kribler i hele kroppen, det kiler i magen.
jeg kan kjenne det klø og rykke i fingrene
"har du nøkkelen?" spør jeg hest. han løfter hånden og vifter med en tung stor sølvnøkkel.

"hva vet vi egentlig om denne graven?" spør jeg.
han åpner en dokumentmappe han har i ei veske over skulderen.
"dette er djevelens grav!" svarer han, med dyp sterk stemme.
han er alvorlig, det er jeg og.

"kom igjen, ned med oss" sier jeg
sakte løfter han vekk steinhella som skjuler inngangen,
inngangen til det hemmelige.
Han anstrenger seg, jeg kan se svettedråpene på pannen hans. de glitrer
det eneste jeg kan skimte av det som skjuler seg under hella
er en gapende sjakt. den skriker mot meg med sitt kalde mørke og fengende mystikk..
"jeg går først", sier jeg, og prøver å skjule at jeg er nervøs.
jeg setter meg forsiktig på huk, finner fram hodelykta, og lyser ned i det dunkle mørket.

spindelvev, overalt. lange, syltynne tråder som kveiler seg i hverandre.
ellers, er det bare tomhet.
jeg lar beina lete etter fotfeste. tauet strammer rundt livet. jeg føler meg forsiktig fram med hender og føtter. mørket her nede er så stort og så fengslene at hodelykta ikke er til noe hjelp.

etter tre kvarter, står vi begge med fast grunn under føttene.
det lukter våt jord og kalk .
det er kaldt her nede. et pust av død går gjennom oss.
jeg vakler, men han ser heldigvis ikke på meg.
vi står i en underjordisk gang. den strekker seg innover i det hemmelige mørket.
plutselig skvetter vi til begge to, vi hopper meterhøyt i det en kolossal flaggermus kommer susende forbi.
ingen av oss vil innrømme at vi er redde, men vi vet det begge to.
"da går vi" hvisker jeg,
stemmen min gir en hul, skremmende gjenklang idet den kastes tilbake av de enorme steinveggene.

vi følger tunellen. det går langsomt. underlaget er ujevnt og vanskelig å gå på.
så bråstopper vi.
foran oss, er det et stort rom. vi blir stående i halvmørket og våger knapt å puste. lufta er tung og varm.

"hva står det"? spør jeg med skjelvende stemme. Han finner fram mappa og åpner den.
"djevelen ble gravlagt her for over tre tusen år siden.
NOEN sier at HAN GÅR IGJEN, og kaster forbannelse over mennesker som søker han.
Kun ved å bryte denne forbannelsen, vil han forgå, og aldri kunne returnere til den jordiske verden.

jeg løfter lykta, lyset siver ut i en klar, sterk stråle.
midt i rommet, står en støtte av grå, kald stein.
jeg blir ivrig, redd men ivrig.
"det var du som skulle lese?" han rekker meg dokumentmappa.
jeg ranker meg, hendene mine skjelver mens jeg leser:
jeg vedgår herved, at når denne vokterens stein løftes, vil hans sjel bli fri. du vil finne en mumie kledd i sort i denne graven.
du skal ta hans hender i dine, og forkynne for han og for evigheten, at forbannelsen er brutt!

det gyser frykt og død gjennom meg.
før vi tar vi tak i steinblokka,
først nå ser jeg at den er tegnet på, et omvendt kors lyser mot meg.
"en, to tre" vi tar tak, og løfter. blokka er tung.
så blir vi stående, lamslåtte, av total panikk.
nede i det dype, rektangulære hullet er det tomt!
da kjenner jeg det, nå er han her. nå skal han vise oss sitt sanne jeg, og hva som skjer når noen tukler ved hans sted.

jeg tenker på mary. gode, snille mary
hun lurer helt sikkert på hvor det blir av meg. jeg pleier jo å passe tiden.
jeg vet at hun har dratt nå for å lete etter meg, jeg kjenner henne godt nok til å vite det. Jeg kjenner at hun går den samme veien som jeg akkurat har gått.
Nå står hun nok foran steinhella, og ser at den ikke ligger slik som på bildet, og når hun kommer ned i graven blir hun lammet av forundring og frykt.
for på gulvet i det store rommet, ligger det to hauger med pent sammenbrettede klær, og på steinen foran graven er det ikke lenger ett, men tre omvendte kors!

graven er lukket. for alltid.

Bilde av Elisabeth i dyp konsentrasjon over laptopen.

Besøk i operaen

Lørdag var vi på omvisning i Den norske opera & ballett. Vi fikk omvisning bak scenen, vi fikk høre om arkitekturen, og vi fikk se og kjenne på kostymer og innebygde kunstverk. Virkelig et høydepunkt!

Hanne synger for oss i operaen. Hun fikk skryt av guiden!

Christer ser på kostymer

Hele gjengen tar en liten hvil på operataket etter omvisningen

Hanne, Christer sammen med vår kjente operadiva Kirsten Flagstad

Skriveleirsangen

Melodi: «En solskinnsdag» av Postgirobygget

Her sitter vi på Huseby i andre etage
med laptoper på rekke og rad.
Av tekster vi har satt sammen, en funky collage
som vi har spilt inn i dag.

Skrivelyst det har vi fått av Linda og Hanne
de vekker fantasien vår
vi tenker så det knaker og vi rynker vår panne
og taster så vi nesten forgår.

Refr:

Kompetansehotell
fra morgen til kveld
Vår ledsager må lede, for vi kan ikke se det
Vi skriver hver dag
for det gjør oss glad
det er så fint å dikte
Åsmund hadde jammen likt det
om han slapp kopiere og å frustrere
og heller fikk chille med oss.

Befalene i troppen det er Ingvild og Eli
Hva hadde verden gjort uten dem.
De gir oss mange øyeblikk med rytme og sjel i
og fortjener verdens største klem.

Ellers har vi moret oss og gjort mye festlig;
sett film og hatt fortellerstund.
Hovedøyamunken han var vennlig og gjestfri
og bading har gitt saltvann i munn.

Refr:

Kompetansehotell
fra morgen til kveld
Våre ledsagere må lede, for vi kan ikke se det
Vi skriver hver dag
for det gjør oss glad
det er så fint å dikte
Åsmund hadde jammen likt det
om han slapp å kopiere og frustrere
og heller fikk chille med oss.

Her sitter hele den herlige gjengen samlet rundt festmiddagsbordet på vårt "kompetansehotell"



Leirsangen avsynges med Eli og Ingvild litt forsiktig dansende på bordet

Ledsagernes tale

Kjære alle sammen, vi er samlet her i dag for å avslutte en aldeles fantastisk uke. Med mye skriving og kreativitet på dagen og mye moro på kvelden… og enkelte dager utover natten.

Dere har gjort en fantastisk jobb med alt fra deres egne tekster, tilbakemeldinger til hverandres tekster og ikke minst med bidrag til underholdningen i dag. En hver av dere er en del av skriveleirens sjel, og leiren hadde ikke blitt så vellykket som den ble uten dere.

Jeg håper dere har vært fornøyd med ledsagerne i år, for jeg vet at vi har vært kjempefornøyde med dere. Samhold har vært en sentral del av leiren i år. Måtte det være samhold mellom ledsgerene, deltagerne, eller på tvers av deltagerne og ledsagerne ... også må vi ikke glemme Lillesjef og Storesjef, Ingvild og Eli.

Jeg, Rina, Elisabeth F, Emma, Pia, Eivind, Brita og sjefsledsager Evelyn takker dere for samarbeidet og håper dere har vært fornøyde med oss i år.
Jeg må også nevne Aasmund som har gått rundt som en usynlig teknisk engel, og hjulpet både dere og oss med det ene og det andre. Tekstene hadde bokstavelig talt ikke blitt til om det ikke var for deg!

Også en stooooor takk til Hanne og Linda, som har utfordret deres små grå og frigjort det potensialet som allerede lå i hver og en av dere til å skrive alle disse forskjellige, fargerike, søte, sure, korte, lange tekstene vi har hørt i løpet av uken.

• Christer – Entusiastisk
• Elisabeth – Empatisk
• Kasper – Fantastisk god hukommelse
• Bernt – Alltid smilende
• Aina – God samtalepartner
• Stina – Reflektert
• Daniel – Sjarmerende
• Mirneza – Energisk
• Hanne – Engajsement
• Ida Marie – Utstråler varme
• Ida – Energigivende
• Kristin – Fantastisk
• Marianne – ben i nesa

Bilde av festpyntede ledsagere, fra venstre Emma, Elisabeth, Brita, Rina, Evelyn, Mehnaz Taleskriver, Pia og liggende foran Eivind.

Gutta boys

Denne gangen samlet skriveleiren 4 mannlige deltakere og det er ny rekord! Det er nesten verdt et eget blogginnlegg!

Christer ved lunsjen med sin trofaste ledsager Eivind.

Kasper som her ser ut til å høre på opplesning av en morsom tekst i skrivestua.

Bernt kikker opp fra laptopen. Til høyre Marianne.

Daniel og Eivind tar en velfortjent pause i sofaen.

Og last men not least, den alltid like tålmodige IT-ansvarlige Aasmund!

Kvar vart det av skriveleiren?

Hei alle!

No er skriveleir fire slutt! Aller helst vil eg reise tilbake, og det er eg visst ikkje åleine om. Det går rett og slett ikkje an å forstå at skriveleir er over, og at det har gått så fort.

Veka som har gått har gått like fort som når ein trekk pusten inn og slepp han ut att. Det dreier seg altså om ein kort augenblink som vi helst vil halde på mykje lenger, men han renn ut; altfor fort.

Eigentleg bør eg ikkje skrive og publisere noko som helst, fordi eg veit at det blir spesielt mykje svada når eg forsøker å skrive noko rett etter ei fantastisk oppleving. Eg kjenner meg veldig tom, og full av inntrykk på same tida. Eg skulle gjerne beskrive alt dette med ord, men det er ikkje så enkelt dessverre. Enkelte ting lët seg ikkje beskrive med ord. Vi har likevel prøvd og, etter mi meining, fått det ikkje så aller verst til. Eg oppfordrer ALLE til å følgje med vidare. Vidare vil eg også oppfordre deltakarar (inkludert meg sjølv), til å legge ut tekster. Sjølv om den fantastiske veka vi har hatt har gått så fort, kan vi fortsatt halde bloggen vår i live!

Her er ei spontanskildring av korleis vi har hatt det og korleis det kjennes. Dette er inspert av automatskrifta vi heldt på med kvar dag. Trur nok han har løsna på skrive- og sensursperra mi.

Fantastiske opplevingar. God skriveinspirasjon. Herlege og snille menneske. Godt og lite sosialt miljø. Kreative og snille deltakarar. Heilt utrulege ledsagarar som alltid stiller opp når vi treng dei. To uunnværlege og aktive sjefar. Altfor kort skriveleir. Ein fantastisk fest med himmelsk middag og underholdning av god kvalitet siste kvelden. Koseleg musikk og sosialt samvær etter festen. Allsang!

Reaksjonar

Sakn, smerte, lengt etter Huseby. Gjennomgang av fine dagar inni hovudet. Lykke over å ha møtt så mange fine menneske. Lykke over å ha teke med meg så mykje skriveinspirasjon heim. Eit ønske om å fortsette å skrive og dele det eg skriv med dei andre!

No kjenner eg meg mykje betre. Det er det eg alltid har sagt: Å skrive er ein fantastisk medisin for mykje, spesielt glede og sakn!

No trur eg at eg avsluttar. Håper å høyre frå dykk om ikkje så altfor lenge.

Klem! ;)