Noen bilder:

Skal vi se om jeg klarer dette med mine mangelfulle tekniske ferdigheter...

Fotograf: Pia

Edit: noen dager etter; bildenes tekniske egenskaper er det ingenting å si på men her kommer også litt info om hva bildene forestiller:

• Øverste bilde viser hele forsamlinga andektig lyttende til Torgrim Forteller på Hovedøen.
• Det neste viser Evelyns hund ( til venstre), så vidt jeg har skjønt en collie (???) , som her møter en annen hund av for meg ukjent rase.
• Så holder Ingvild tale på festen. Til venstre Daniel som tydelig synes dette er en morsom tale og på høyre side Ida Marie, Kasper og Marianne som de nærmeste. 
• Så er det Kristins tur til å holde deltakernes tale. Til venstre Evelyn og til høyre Ingvild andektig lyttende. 
• Neste bilde Ingvild og Eli på bordet mens de synger Skriveleirsangen. 
• Til slutt Brita og Elisabeth F ved pianoet- antakelig på avskjedsfesten

Eli "Storesjef"

Hannes fugletekst

Frykten får fjærene mine til å stritte. Jeg er så redd, jeg prøver å lette, men vingene mine lystrer ikke. Jeg prøver å flytte meg, vil sitte tettere mot trestammen, men det er så vidt jeg tør å flytte meg. Det er fryktelig.
Hva hvis jeg flytter meg feil vei? Hva vil skje da? Nei! Jeg faller ned.
Den skumle hunden står der, den bjeffer. Den høres så sint ut. Den bjeffer, den gir seg ikke. Et av de menneskeskapte kjøretøyene kommer forbi.
Endelig, hunden er distrahert av det. Jeg tar vingene fatt. Nå føles de så lette. Det føles som den første gangen jeg lærte å fly. Da jeg fløy opp til kirketårnet, bare for å høre på kirkeklokkene. Da de begynte å slå på søndagene. Jeg elsker den høye rungende lyden. Ding, ding. Det er så mektig, mye mer mektig en den tynne lille plystringen min. Bare så trist at kirkeklokkene ikke kan lage mer en to toner. Det er så greit å være fugl i dag. Det er en mann som påstår det motsatte, han synger i et stavangerband. Det e iche greit å vær foggel i dag. Unnskyld meg, selv om fugler har dårlige dager, så vet mennesker ingenting om hvordan det er å være fugl. Det er og blir et faktum, at mennesker ikke er fugler.

Her sitter Marianne og Hanne ivrig bøyd over nye tekster.

LYKKE TIL ALLE SAMMEN, med nye og påbegynte skriveprosjekter

Her er teksten jeg skrev da vi hadde lyd-dag:

Voff! Voff!

Hvor er de andre? Hvorfor kommer de ikke tilbake? Jeg er kald. Og nå begynner det å regne også. Matfar sa han bare skulle være borte til i kveld, og nå har han vært borte i et helt døgn! Hvor blir det han, og hvor er Isabella og Geir? Jeg trodde de elsket meg.
Tenk om de har dratt på ferie uten meg! Tenk om... Tenk om de har dratt fra meg! De har snakket om skillsmisse i lang tid, det vet jeg. Irene og Matfar altså. Jeg har alltid krøpet sammen under bordet når de har kranglet om hvem som egentlig har førsteretten på barna. Men ingen har visst tenkt på meg.
Nå striregner det. Pelsen min er klissvåt. Brrrrr! Jeg bjeffer og bjeffer. Ikke for det, det har jeg alt gjort i mange timer allerede. Og magen har holdt meg våken, så det ble lite søvn i natt dessverre. Jeg drikker regnvannfor å slukke tørsten, selv om det kunne smakt bedre.
Det har gått flere dager, uten at noen har kommet, og jeg har begynt å hoste. Jeg kommer til å dø! Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Enda jeg bjeffer og bjeffer så høyt jeg kan, er det ingen som hører meg.
Men da, omsider, hører jeg en motorsykkel! Den dype, malende lyden kommer nærmere og nærmere, og jeg reiser meg på bein som skjelver så jeg er nær ved å falle, og bjeffer så høyt, at det føles som om lungene skal sprenges. Jeg får krefter jeg ikke ante at jeg fortsatt hadde, og drar og sliter i båndet jeg fortsatt står tjoret til. Utrolig! Han kjørte bare rett forbi, uten så mye som å kaste et blikk i min retning!
Da gir jeg opp. Beina klapper sammen under meg, og etter et par spinkle forsøk til, er det slutt. Det siste jeg registrerer, er fuglene, og sommersola mot huden.

Ei fantastisk uke er over!

Ja, faktisk min beste noen sinne!!!:)
Og DET sier litt...?=)
Først må jeg få takke ALLE for at dette blei så bra og så vellykka OG så fint som det faktisk ble:)
Den Hemmelige forbannelsen(som jeg i ettertid så mangla noen tegn her og der) er teksten jeg leste inn på lydboka.
Så vet dere det!
Dere har vært med på å fylle meg med:
inspirasjon, kreativitet, glede, varme og skikkelig GOD leirstemning!
Er veldig for at denne bloggen fortsatt skal ha et liv, også etter leiren. Bli med på å la den leve videre!
Vi kan f.eks. utveksle kreative idèer, dele tekster og virkelig leve på og dele de herlige minnene vi er så heldige å ha sammen.
Vi kan og gi leserene et inntrykk av hvor fenomenalt detta har vært!
Ledsagerene har vært supre! De går på med liv og lyst:)
Intet er umulig for dere:)
Uten dere ville ikke detta ha gått...
Så til schæfera, skyller dere en stoooor takk! og mere til!:P
Og Hanne og Linda, dere var helt utrlige! Så samkjørte, og så til de grader fulle av spennende oppgaver, en glødene inspirasjon, varm humor, osv osv
Det var så fint, hele opplegget. Særlig at vi fikk gi så mange fine tilbakemeldinger på hverandres knallbrae tekster!
Og ikke minst automatskrivinga.Der kom det MYE rart, i allefall fra min side.
Håper dere alle har det bra,
at skrivedyret i dere har våkna, og at inspirasjoen fortsatt flyter i blodet.
Blogg-hilsen fra Elisabeth, og marsvina: Tiril & Piffi:)

Bilde av Elisabeth i aksjon i skrivestua

Her kjem eit tekstlivsteikn frå meg :)

Ein av dei første tekstene eg skreiv:

Namnet mitt

av Mirnesa Balagic.

Namnet mitt har sju bokstavar. Veit ikkje heilt kva det tyder. Det er i alle fall slavisk. Er slik passe fornøgd med det. Var veldig misnøgd før, men kjenner at det har blitt litt betre med åra.

Her kjem eit namnt trippande, langsamt men sikkert. Tripp trapp tresko. Ein M skritter fremst. Han er leiar av den lange safarituren namnet skal legge ut på. Året er 1991 og namnet er gjeve til ei som skal behalde det i ein kort augenblink som tilsvarer eit menneskeliv. Dette er nok ikkje så veldig spesielt, men det tilhøyrer nok eit rimeleg stort antall menneske, men det kjennes særdeles spesielt likevel.

Etter M-en, som ein skugge liksom, kjem i-en. Han er litt snillare, litt mindre brutal kanskje. I vår elskede punktskrift tilsvarer dette punkta 2 og 4. Stille og snill er han. I vanleg skrift tilsvarer det kanskje ein liten strek. Det er så enkelt og elegant.

R er meir brautande og bråkete. R-en ruller nesten over i-en og bort til M-en. Kan du høyre den tunge tordendrønnen som ruller bortover?

N er mellomstor. Akkurat som M. Ikkje snill og ikkje slem. Han er lite pen også både i punkt og vanleg skrift.

E er bakvendt av I i punktskrift. Litt beskjeden, men kanskje beskjeden på ein annan måte enn i-en. Det er også ein bokstav som held seg i bakgrunnen.

S er ein stor slange. Vakkert bukter han seg gjennom det skiftande landskapet. Kanskje han tek føringa av og til. I punkt kan han også minne om ein slange, meir ein halv slange kanskje.

Også kjem a-en til slutt. Det er nok halespissen av kroppen. For meg tilsvarer han kun ein liten prikk som nesten ser litt bortkommen ut. Det kan godt tenkes at han ser bortkommen ut for andre også. Det hender nemleg at han blir oversett, og da blir det fort Mirnes. Det blir fort eit heilt anna menneske, eit menneske som har ei anna oppleving av namnet og som for den saks skyld er eit gutenamn.

Slik tripper namnet langsamt framover gjennom det ujamne landskapet. Kanskje stopper det opp av og til. Kanskje heng heile eller delar av det seg fast i ujamne område.

Kor lang tid har dette mennesket rett på dette namnet? Kor lang tid vil det gå før namnet forsvinn.

Eg kjenner meg absolutt ikkje trygg med kun eit namn. Derfor har eg skaffa meg eit kallenamn, Mirra. Mirra har to r-ar og kjennes tryggare ut. Ein r er ein utruleg dominerande bokstav som godt kan vege opp for dei andre som ikkje har fullt så mykje å seie. R-en styrker bandet til verda på ein måte. Heile namnet er i seg sjølv veldig spesielt i dette ujamne landskapet som Noreg er. Av og til verkar det som det stikk seg litt ekstra fram også. Men det vil nok finne sin plass i verda.

Ingvild har tillatt seg å legge inn et bilde av Mirnesa i aksjon på skrivekurset

Fordi skriveleir4 og dens mennesker er absolutt best!

Ok, da var det endelig min tur til å gi mitt fantastisk givende (høhøhø) bidrag til denne bloggen. Det har nå gått tre laaange dager siden årets helt utrolige skriveleir ble avsluttet, og jeg vil først og fremst uttrykke mitt ekstreme savn etter alt og alle; etter alle de unike deltagerne, alle de herlige ledsagerne, våre supre og ressurssterke sjefer, våre megaflinke og inspirerende forfattere, vår tøffe og alltid-tilstedeværende datamann, og ikke minst etter vårt fantastiske ”kompetansehotell”! Denne setninga ble vel for så vidt egentlig altforaltfor lang til at den har noen sjanse til å bli grammatisk tilgitt, men; jeg elsker lange setninger, og det er fortsatt sommerferie, så, jeg har faktisk store planer om å la den stå akkurat slik. Et glimrende eksempel på det å ikke sensurere seg selv? Vi kan i hvert fall late som, og så kan vi juble høyt i sky over at lille Ida (for, ja, jeg har visst glemt å informere den priviligerte leser om at det er jeg som har okupert skjermen/leselista/høyttalerne dine med babbel i dette øyeblikk) faktisk har lært noe av denne uforglemmelige uka som så altfor fort var over. Det har jeg selvfølgelig også, helt på ordentlig. Jeg har lært utrolig mye om meg selv og min skrivestemme, men jeg har også fått erfare hvor mange fantastiske tekster som kan produseres inni et relativt lite rom, med relativt få mennesker i. Tusen takk for at dere har delt de nydelige ordene deres, både i form av egne tekster og kommentarer til andres, med meg; dere har gitt meg så utrolig mye. Og da var vi ganske automatisk kommet over på all takken som må gis til alle og enhver; hele den lange savnelista fortjener en gigantisk, gigantisk takk. Absolutt alle dere har vært med på å gjøre skriveleir4 til det den ble; en helt utrolig opplevelse, som kommer til å stå spikra i hjertet mitt for all framtid. Jeg kjenner at jeg er litt i sånn ”for at talen ikke skal bli for lang, må jeg slutte med en eneste gang”-modus; hvis jeg begynner å utbrodere takkinga, og ikke minst hvor fantastiske hver og en av dere er, blir jeg virkelig aldri ferdig med dette innlegget. Og, målet mitt var liksom å få publisert det før midnatt. Så, jeg tror egentlig jeg avslutter med et rungende TUSEN TAKK, og lover å komme tilbake snart!

Ida;

Her har Eli tillatt seg å legge til et bilde av Ida i det mer tenksomme hjørnet. Kanskje hun pønsker over teksten om fløyelsgardiner?

Den hemmelige forbannelsen

(Av Elisabeth Johansen)

vi er framme nå, sier han.
jeg løfter hodet.
"der ligger den, rett der nede."
han griper meg i armen, og drar meg nærmere.
jeg snur meg, sakte.
himmelen er svakt blågrå over meg, skyene skjelver
jeg kan kjenne arkeolog spiren i meg begynne å våkne til liv.
den har ligget brakk lenge, men nå, er den på full gang inni meg
hungeren etter å vite, etter å se, etter å dokumentere.
det er overveldende. det kribler i hele kroppen, det kiler i magen.
jeg kan kjenne det klø og rykke i fingrene
"har du nøkkelen?" spør jeg hest. han løfter hånden og vifter med en tung stor sølvnøkkel.

"hva vet vi egentlig om denne graven?" spør jeg.
han åpner en dokumentmappe han har i ei veske over skulderen.
"dette er djevelens grav!" svarer han, med dyp sterk stemme.
han er alvorlig, det er jeg og.

"kom igjen, ned med oss" sier jeg
sakte løfter han vekk steinhella som skjuler inngangen,
inngangen til det hemmelige.
Han anstrenger seg, jeg kan se svettedråpene på pannen hans. de glitrer
det eneste jeg kan skimte av det som skjuler seg under hella
er en gapende sjakt. den skriker mot meg med sitt kalde mørke og fengende mystikk..
"jeg går først", sier jeg, og prøver å skjule at jeg er nervøs.
jeg setter meg forsiktig på huk, finner fram hodelykta, og lyser ned i det dunkle mørket.

spindelvev, overalt. lange, syltynne tråder som kveiler seg i hverandre.
ellers, er det bare tomhet.
jeg lar beina lete etter fotfeste. tauet strammer rundt livet. jeg føler meg forsiktig fram med hender og føtter. mørket her nede er så stort og så fengslene at hodelykta ikke er til noe hjelp.

etter tre kvarter, står vi begge med fast grunn under føttene.
det lukter våt jord og kalk .
det er kaldt her nede. et pust av død går gjennom oss.
jeg vakler, men han ser heldigvis ikke på meg.
vi står i en underjordisk gang. den strekker seg innover i det hemmelige mørket.
plutselig skvetter vi til begge to, vi hopper meterhøyt i det en kolossal flaggermus kommer susende forbi.
ingen av oss vil innrømme at vi er redde, men vi vet det begge to.
"da går vi" hvisker jeg,
stemmen min gir en hul, skremmende gjenklang idet den kastes tilbake av de enorme steinveggene.

vi følger tunellen. det går langsomt. underlaget er ujevnt og vanskelig å gå på.
så bråstopper vi.
foran oss, er det et stort rom. vi blir stående i halvmørket og våger knapt å puste. lufta er tung og varm.

"hva står det"? spør jeg med skjelvende stemme. Han finner fram mappa og åpner den.
"djevelen ble gravlagt her for over tre tusen år siden.
NOEN sier at HAN GÅR IGJEN, og kaster forbannelse over mennesker som søker han.
Kun ved å bryte denne forbannelsen, vil han forgå, og aldri kunne returnere til den jordiske verden.

jeg løfter lykta, lyset siver ut i en klar, sterk stråle.
midt i rommet, står en støtte av grå, kald stein.
jeg blir ivrig, redd men ivrig.
"det var du som skulle lese?" han rekker meg dokumentmappa.
jeg ranker meg, hendene mine skjelver mens jeg leser:
jeg vedgår herved, at når denne vokterens stein løftes, vil hans sjel bli fri. du vil finne en mumie kledd i sort i denne graven.
du skal ta hans hender i dine, og forkynne for han og for evigheten, at forbannelsen er brutt!

det gyser frykt og død gjennom meg.
før vi tar vi tak i steinblokka,
først nå ser jeg at den er tegnet på, et omvendt kors lyser mot meg.
"en, to tre" vi tar tak, og løfter. blokka er tung.
så blir vi stående, lamslåtte, av total panikk.
nede i det dype, rektangulære hullet er det tomt!
da kjenner jeg det, nå er han her. nå skal han vise oss sitt sanne jeg, og hva som skjer når noen tukler ved hans sted.

jeg tenker på mary. gode, snille mary
hun lurer helt sikkert på hvor det blir av meg. jeg pleier jo å passe tiden.
jeg vet at hun har dratt nå for å lete etter meg, jeg kjenner henne godt nok til å vite det. Jeg kjenner at hun går den samme veien som jeg akkurat har gått.
Nå står hun nok foran steinhella, og ser at den ikke ligger slik som på bildet, og når hun kommer ned i graven blir hun lammet av forundring og frykt.
for på gulvet i det store rommet, ligger det to hauger med pent sammenbrettede klær, og på steinen foran graven er det ikke lenger ett, men tre omvendte kors!

graven er lukket. for alltid.

Bilde av Elisabeth i dyp konsentrasjon over laptopen.